Det er en akutt bemanningskrise i norsk helsevesen. Riksrevisjonen roper nok en gang varsko og advarer om at personellmangelen på sykehusene kan gå ut over pasientene. I Nord-Norge vurderes det å legge ned flere akuttsykehus. Årsak: Det er mangel på helsepersonell.

Det er for få varme, kompetente hender på jobb i Helse-Norge. Det mangler over 5300 sykepleiere, 2700 helsefagarbeidere, 700 vernepleiere og 400 allmennpraktiserende leger. Og verre kan det bli.

Den lenge varslede «eldrebølgen» er rett rundt hjørnet, og behovet for pleie- og omsorgstjenester kommer til å øke dramatisk. Andelen innbyggere over 80 år kommer til å tredobles innen 2060. Det haster med å få flere til å ville jobbe, og bli værende, i helsevesenet.

Helseminister Ingvild Kjerkol kan løse bemanningskrisen hvis hun lytter til dem med helseskoene på: Arbeidsbelastningen må ned og lønnen må opp. Helsefagarbeidere, sykepleiere og leger er alle samstemte i sin beskrivelse av arbeidshverdagen. De har det for travelt. Det er for få på jobb.

Sju av ti sykepleiere sier de vurderer å slutte i yrket, og en viktig årsak er den høye arbeidsbelastningen. 17.000 av dem har allerede forlatt yrket. Også blant helsefagarbeidere er det mange som vurderer å slutte, grunnet høyt arbeidspress og ufrivillig deltid. Det siste halvåret har kampanjen #legermåleve rettet oppmerksomhet mot arbeidspresset mange leger jobber under. Det er ikke rart at mange forlater helsevesenet. Hvem vil jobbe et sted der arbeidsbelastningen gjør det nærmest umulig å gjøre en god jobb?

«Hvem vil jobbe et sted der arbeidsbelastningen gjør det umulig å gjøre en god jobb?»

Det må en massiv snuoperasjon til. De som jobber deltid, må få fulle stillinger, og arbeidshverdagen må tilpasses seniorene sånn at de orker å bli stående i jobb et par år til. Men viktigst av alt så må grunnbemanningen økes. Nok folk på jobb vil gjøre både arbeidshverdagen til de ansatte og pleien til pasientene bedre. Og det blir lettere å rekruttere til godt bemannede arbeidsplasser.

En annen årsak som helsepersonell ofte gjentar, er at lønna er for dårlig. Veldig mange av de som jobber i helsesektoren, har ubekvem arbeidstid. Hvorfor skal de orke å jobbe kvelder og helger hvis de ikke engang får godt betalt for det?

Kjerkol har tidligere kommentert ønsket om et lønnshopp til sykepleiere med å vise til at det er partene i arbeidslivet som forhandler om lønn. Men hvilke muligheter har egentlig ansatte i helsesektoren til å sette makt bak kravene? Det skal ikke mange sykepleiere og helsefagarbeidere i streik før det er fare for liv og helse, og Kjerkol må gripe inn med tvungen lønnsnemnd.

Helseministeren kan imidlertid gripe inn før det går så langt, all den tid de aller fleste ansatte i helsesektoren er lønnet av det offentlige. Akkurat på dette punktet kan hun la seg inspirere av partifelle og tidligere utdanningsminister Trond Giske, som i sin tid ga lærerne en real lønnsøkning utenom lønnsforhandlingene. Nå bør Kjerkol gjøre det samme for ansatte i helsesektoren.

God og tilgjengelig helsehjelp til alle er juvelen i velferdsstaten. Hva skjer hvis stadig flere opplever at de, eller deres nærmeste, ikke får den helsehjelpen de trenger? Folk med mye penger kommer til å betale for helsehjelpen, og fagpersonell forsvinner til det roligere private helsevesenet. Igjen står et utarmet offentlig helse- og omsorgsvesen, som velstående med private helseforsikringer ikke lenger har lyst til å være med å betale for.

Det er ingen liten oppgave Kjerkol har foran seg. Hele den sosialdemokratiske velferdsstaten står på spill.

Denne kronikken ble først publisert i Klassekampen.