Fordelingen av lønn og formue er ikke bare et utfall av, men også grunnleggende bestemmende for hvordan økonomien fungerer.

Tre amerikanske forskere presenterte nylig en undersøkelse om sammenhengen mellom høye lederlønninger og det de kaller «meanness» i organisasjoner (altså å drive på en «slem» eller uetisk måte). Selskaper med høye lederlønninger og bonuser er signifikant mer tilbøyelige til for eksempel å ha en fagforeningsfiendtlig virksomhet, bryte med arbeidsmiljøbestemmelser og underfinansiere pensjonsforpliktelsene sine i betydelig grad (i USA er pensjoner sterkt knyttet til bedriften). Resultatene gjelder også når man kontrollerer for andre faktorer, som størrelsen på bedriften. Forskerne har også utført et enkelt eksperiment, der den som får spille sjef i en spill får ulik informasjon om sin egen og de ansattes lønn. Ved store lønnsforskjeller var sjefene betydelig mer tilbøyelige å sparke sine ansatte når de fikk den muligheten.

Dette er ikke noe særlig overraskende resultat. Som forskerne påpeker, finnes det en omfattende litteratur om hva som skjer ved stor maktasymmetri i profesjonelle relasjoner. For eksempel øker disposisjonen for at overordnede overser individuelle ulikheter hos underordnede og betrakter dem mer stereotypt. Samtidig er det nettopp denne maktasymmetrien de store lønnsforskjellene bidrar til.

Problemstillingen er aktuell. I USA har lederlønningene økt dramatisk de siste 25 årene. På slutten på 70-tallet tjente toppledere i børsnoterte selskaper 30-35 ganger medianlønnen. Nå er det over 100 ganger. Den andelen av lønnssummen som går til samfunnets best avlønnede promille er på nivåer som man ikke har sett siden mellomkrigstiden. 25 enkeltstående toppsjefer i amerikanske storselskaper har i løpet de siste ti årene kvittert ut 14 milliarder dollar. Det tilsvarer omtrent hele bruttonasjonalproduktet til Zambia. Denne utviklingen er ganske riktig ekstrem i USA, men ikke unik. Den sterke inntektsøkningen i de høyeste sjiktene gjelder de fleste vestlige land – også Norge.

Men kanskje dette er noe vi må akseptere hvis vi vil ha større verdiskapning, en større kake å dele på, rett man på rett plass, og så videre? Tja, det viser seg i alle fall at det ikke er mulig å finne robuste sammenhenger mellom kompensasjon til de fremste amerikanske toppsjefene og økonomisk fremgang for den bedriften de leder – noe som er i samsvar med annen forskning om resultatbaserte bonuser. Noen av de største bonusutbetalingene er kommet fra katastrofebedrifter. Direktøren for investeringsbanken Merrill Lynch, Stanley O’Neal, som førte inn bedriften ut i et uføre, forlot banken med en sluttpakke verdt 162 millioner dollar. Før bedriften ble tvunget inn under Bank of America, sørget man for å smugle ut fire milliarder dollar i bonuser. Av de 243 milliarder dollar som USAs regjering betalte som nødlån til finanssektoren, gikk minst 18 milliarder til bonuser på Wall Street.

Men hva så? Er det ikke bare slik at dette bestemmes av tilbud og etterspørsel på markedet? Joda. Og det er et marked som er til forveksling likt en herlig herreklubb. Den som begynner å se på styrer og direktører i ledende bedrifter, finner snart at det er en gruppe menn som går igjen. Det gjelder også i Norge, noe som blant annet ble påvist empirisk i makt- og demokratiutredningen. Disse mennene setter altså i all hovedsak hverandres lønninger og bonuser. Og befester hverandres maktposisjoner, men uten at det er gjenstand for noen demokratisk kontroll.

Poenget er altså at dette ikke bare er kuriosa, eller grunn til abstrakt moralsk indignasjon. Det påvirker konkret mange menneskers livs- og arbeidsvilkår. Fordelingen av lønn og formue er ikke bare et utfall av, men også grunnleggende bestemmende for hvordan økonomien fungerer.

På et makroøkonomisk plan har den skjeve inntektsfordelingen spilt en avgjørende rolle som en av årsakene til finanskrisen. Den store ansamlingen av ressurser i noen få hender har bidratt til en ekstrem ekspansjon av utestående lån, bobler på eiendoms- og aksjemarkedene, og et svarteperspill som har gått ut på å skjule og sende videre risiko til andre – det som har fått navnet «finansielle innovasjoner».

Alle disse lønns-, aksje- og bonusmilliardene gir altså betydelig mer enn kjøpekraft på bankkontoen. De gir økonomiske eliter muligheten å bygge seg en egen sfære på avstand fra resten av samfunnet, og sterkere politiske, ideologiske og juridiske muskler til å isolere og overvåke denne sfæren. De gir kort sagt et hardere, slemmere samfunn.

ALI ESBATI

«Vi har et intenst avslappa forhold til at folk blir obskønt rike», filthy rich. Uttalelsen er fra 1998, kort tid etter at Tony Blairs New Labour med dunder og brak hadde kommet til makten i Storbritannia. Det var en av hovedarkitektene til «Den tredje vei», Peter Mandelson, i dag handelsminister, som på denne måten satte ord på et grunnelement i det «moderniserte» sosialdemokratiets verdensbilde.

I et intervju noen år senere ble Blair selv konfrontert med at inntektsforskjellene i det britiske samfunnet ikke hadde minsket under hans styre. De rike rykket fra. Hans svar var, med en populistisk twist, det samme som Mandelsons: «Det er ikke en brennende ambisjon for meg å sørge for at David Beckham tjener mindre», sa Blair. Og så forklarte han at det viktige er å løfte nivået for de aller fattigste – at de skal få «muligheter». Hvordan forholdet mellom ulike inntektsgrupper i samfunnet ser ut, er i Blaris samfunnsforståelse en nærmest irrelevant politisk problemstilling.

I den virkelige verden er det alt annet enn irrelevant.

MER LIKHET – BEDRE RESULTATER
Det framkommer med all tydelighet i boka «The Spirit Level», skrevet av de britiske samfunnsmedisinske forskerne Richard Wilkinson og Kate Pickett. Undertittelen sammenfatter innholdet godt: Why more equal societies almost always do better – Hvorfor samfunn med mer likhet nesten alltid gjør det bedre.

I boka, som foreløpig ikke er kommet på norsk, men nylig på svensk med tittelen «Jämlikhetsanden», har forfatterne samlet omfattende statistikk fra et tjuetalls rike land. Statistikken gjelder på den ene siden graden av inntektsforskjeller, på den andre siden en lang rekke indikatorer for folkehelse og sosiale forhold.

Resultatet er slående. På punkt etter punkt viser det seg at de samfunnene som har minst inntektsforskjeller – de nordiske landene og Japan – klarer seg best. De som har størst forskjeller – blant andre USA og Storbritannia – klarer seg dårligst. I landene der inntekstspredningen er stor, stoler folk mindre på hverandre, narkotikamisbruk er mer utbredt, levealderen kortere, barnedødeligheten høyere, flere lider av fedme, voldskriminalitet er vanligere, flere sitter i fengsel – og den sosiale mobiliteten, sjansen til å få en annen samfunnsposisjon enn sine foreldre, er mindre.

Der det finnes tilgjengelig statistikk har forfatterne også kontrollert disse sammenhengene i USAs 50 delstater. Resultatene bekrefter bildet. De statene der inntektsskillene er minst er de som oppviser best resultater.

«DYSFUNKSJONELLE» SAMFUNN
I de relativt rike samfunnene som undersøkes, er det altså ikke folks absolutte inntekter som er avgjørende, men forholdet til andre i samme samfunn. Oppfatningen om at det ikke spiller noen rolle om en del blir filthy rich, så lenge de som står lenger nede på samfunnsstigen blir litt rikere enn de var før, tåler ikke kritisk granskning. Inntektsforskjeller gjør noe med hele samfunnet; de «har en sterk virkning på våre relasjoner til hverandre», skriver forfatterne.

I alle land er det sånn at de rikere generelt har bedre helse og løper mindre risiko for å rammes av ulike problemer. Det finnes en «sosial helsegradient». Dette understrekes i Wilkinsons og Picketts bok. Men deres poeng er også at stor ulikhet rammer fler enn de fattigste. Også de som har gjør det ganske bra innen samfunn med høy ulikhet opplever større problemer enn dem med tilsvarende høye inntekter i mer egalitære samfunn. Store forskjeller gjør hele samfunnet mer «dysfunksjonelt».

RELEVANT FOR NORGE
«The Spirit Level» griper direkte inn i norsk politisk debatt. Før jul tok opposisjonspartiene i Norge til orde for en «absolutt» fattigdomsdefinisjon, altså en inntektsgrense i kroner og øre. En slik definisjon fanger ikke inn inntektsspredningen i samfunnet. Det gjør derimot en som definerer fattigdom i forhold til samfunnets medianinntekt. Når Høyres Torbjørn Røe Isaksen klager på vanskelighetene med å «avskaffe fattigdom når man skyter på et bevegelig mål» overser han altså et grunnleggende faktum: Fattigdom er et bevegelig mål i ethvert samfunn som er i bevegelse. «The Spirit Level» gir solid vitenskapelig støtte til det synet.

Boken kan også tas til inntekt for at mange sosiale problemer som diskuteres heftig i offentligheten ikke lar seg løse hvis man ikke er beredt til å gjøre noe med ulikheten. Det gjelder ikke minst på helseområdet. En rekke forskningsresultater taler mot at årsaken til sosiale forskjeller i helsetilstand kan reduseres til individuelle livsstilsfaktorer. Og de strukturelle problemene som bidrar til svekket helse kan verken informeres eller medisineres bort. Det er ikke til å komme bort fra at vi er samfunnsvesener, og vår fysiske og psykiske velvære er følgelig tett koblet til hvordan samfunnet fungerer. Et samfunn med store kløfter genererer, fordyper og reproduserer nød og dårlig helse. Det kan ingen sykehusreform i verden kompensere for.

KRITIKK OG SVAR
«The Spirit Level» har ikke fått stå uimotsagt. Boka lener seg på enkle, parvise korrelasjoner mellom inntektsspredning og ulike sosiale indikatorer. Dels har enkelte stilt spørsmålstegn ved robustheten i resultatene. Er det ikke sånn at de er svært avhengige av utvalget av land, og at man ville fått et helt annet bilde om man bare byttet ut visse av punktene i diagrammene? Dels har det blitt påpekt at denne typen korrelasjoner ikke i seg selv sier noe om årsakssammenhengene.

Men forfatterne redegjør grundig for kriteriene bak utvalget de har gjort. De har sett på de 50 rikeste landene i verden – poengene gjelder jo nettopp rike land. Deretter har de utelukket land med en befolkning å under tre millioner (ikke minst for å ekskludere skatteparadiser som Caymanøyene) og land der pålitelig informasjon om inntektsforskjeller mangler. Statistikken er hentet fra internasjonale databaser. Det overgripende bildet framtrer så tydelig at enkelte punkter i enkelte diagrammer ikke kan rokke ved hovedpoengene. I boka kompletteres også landstatistikken med en stor mengde forskningsresultater fra de siste 30 årene. Dessuten: Når man legger sammen ulike sosiale og helsemessige indikatorer i en samlet indeks, blir sammenhengene mye tydeligere. Også det gir støtte til den allment formulerte ideen: samfunn med mer likhet klarer seg bedre.

Når det gjelder hva som er årsak og virkning, virker det lite trolig at en rekke sosiale problemer har oppstått uavhengig av hverandre og i sin tur bidratt til større kløfter. Det faktum at grupper med samme inntekt klarer seg dårligere i samfunn med mindre likhet, taler også mot hypotesen om at sykdom, fedme eller kriminalitet leder til inntektsbortfall og dermed driver fram voksende ulikhet.

KOMPLISERTE KLASSEFORHOLD
Men det finnes også en dypere kritikk mot bokas resultater. Man kan akseptere de sterke sammenhengene som Wilkinson og Pickett presenterer, uten å fullt ut kjøpe de mekanismene som forfatterne mener fører fra økonomisk ulikhet til helsemessige og andre sosiale problemer.

Forenklet kan man si at Wilkinson og Pickett antar at den hovedsakelige påvirkningsmekanismen er statuskonkurranse: «Hvis ulikhetene er større og visse regnes som nesten alt og andre som praktisk talt ingenting, blir det viktigere hvilken plass i hierarkiet hver og en inntar. Større ulikhet følges trolig av en mer intensiv statuskonkurranse og økt statusuro.» Sosiologiprofessor John H. Goldthorpe kritiserer i en artikkel i European Sociological Review dette premisset. Han mener at sosial stratifisering er en flerdimensjonal historie, og at man ikke, som Wilkinson og Pickett implisitt gjør, kan sette likhetstegn mellom inntektshierarki og statushierarki. Goldthorpe peker dessuten på en del empiriske bevis for at økt uro koblet til sosial status også kan utløses av synkende materiell ulikhet. Han nevner blant annet tiltakende sosial eksklusivitet i klubber og boligområder når de bedrestilte i Storbritannia så lønnsarbeidernes materielle posisjon forbedre seg i mellomkrigstida.

Goldthorpes kritikk er i bunn og grunn en advarsel mot å redusere klasserelasjoner til inntektsforholdene i et samfunn. Den som fullt og helt vil forstå hvordan sosial stratifisering oppstår, reproduseres og påvirker mennesker, kan selvfølgelig ikke nøye seg med de diagrammer og forskningsfunn som presenteres i «The Spirit Level».

Men dette understreker heller enn undergraver budskapet at om forskjeller i samfunnet må forstås relasjonelt. Og det er ikke et argument mot å se stor inntektsulikhet som et samfunnsproblem.

POLITIKK PÅ EN ANNEN MÅTE
Hvis man tar resultatene i «The Spirit Level» på alvor, må man stille mange politiske spørsmål på en annen måte. Når vi ser at høyere BNP ikke i seg selv løser sentrale problemer, mens en skjev fordeling av voksende rikdom derimot skaper problemer, blir det urimelig å forholde seg til fordelingspolitiske spørsmål som en slags finpuss oppå den økonomiske veksten.

Høyresiden har lenge argumentert for sin økonomiske politikk med ulike varianter av trickle down economics. Hvis de rike tillates å bli filthy rich, er tanken, så vokser den kaken som skal deles, og noen smuler, i litt forskjellige størrelser, ramler ned til alle. I realiteten finnes det svært lite som tyder på at det er slik. Ikke en gang i rent økonomiske termer går det generelt bedre for land der kløftene er store, og den siste store krisen er et godt eksempel på de effektene de rikestes eksesser kan få for samfunnsøkonomien. Men i tillegg har vi altså sterke belegg for at økende forskjeller genererer sosiale problemer langs veien.

Norge og andre skandinaviske land hører fortsatt til blant de rike landene som oppviser de minste økonomiske ulikhetene – og de beste sosiale og helsemessige resultatene. Dette har blitt oppnådd ved hjelp av en bevisst politikk som har bygget på sterke fagforeninger, utbygde velferds- og omfordelningsordninger og relativt høye skatter. Det er politikk som i kontrast til høyresidens tilnærming er tuftet på fakta. Hvis det også i framtiden skal være mulig å peke på Norge som et positivt eksempel, trengs en venstreside og en arbeiderbevegelse som studerer disse fakta, og forholder seg alt annet enn «intenst avslappa» til voksende økonomisk ulikhet.

Ali Esbati
Økonom i Manifest senter for samfunnsanalyse