Fordelingen av lønn og formue er ikke bare et utfall av, men også grunnleggende bestemmende for hvordan økonomien fungerer.

Tre amerikanske forskere presenterte nylig en undersøkelse om sammenhengen mellom høye lederlønninger og det de kaller «meanness» i organisasjoner (altså å drive på en «slem» eller uetisk måte). Selskaper med høye lederlønninger og bonuser er signifikant mer tilbøyelige til for eksempel å ha en fagforeningsfiendtlig virksomhet, bryte med arbeidsmiljøbestemmelser og underfinansiere pensjonsforpliktelsene sine i betydelig grad (i USA er pensjoner sterkt knyttet til bedriften). Resultatene gjelder også når man kontrollerer for andre faktorer, som størrelsen på bedriften. Forskerne har også utført et enkelt eksperiment, der den som får spille sjef i en spill får ulik informasjon om sin egen og de ansattes lønn. Ved store lønnsforskjeller var sjefene betydelig mer tilbøyelige å sparke sine ansatte når de fikk den muligheten.

Dette er ikke noe særlig overraskende resultat. Som forskerne påpeker, finnes det en omfattende litteratur om hva som skjer ved stor maktasymmetri i profesjonelle relasjoner. For eksempel øker disposisjonen for at overordnede overser individuelle ulikheter hos underordnede og betrakter dem mer stereotypt. Samtidig er det nettopp denne maktasymmetrien de store lønnsforskjellene bidrar til.

Problemstillingen er aktuell. I USA har lederlønningene økt dramatisk de siste 25 årene. På slutten på 70-tallet tjente toppledere i børsnoterte selskaper 30-35 ganger medianlønnen. Nå er det over 100 ganger. Den andelen av lønnssummen som går til samfunnets best avlønnede promille er på nivåer som man ikke har sett siden mellomkrigstiden. 25 enkeltstående toppsjefer i amerikanske storselskaper har i løpet de siste ti årene kvittert ut 14 milliarder dollar. Det tilsvarer omtrent hele bruttonasjonalproduktet til Zambia. Denne utviklingen er ganske riktig ekstrem i USA, men ikke unik. Den sterke inntektsøkningen i de høyeste sjiktene gjelder de fleste vestlige land – også Norge.

Men kanskje dette er noe vi må akseptere hvis vi vil ha større verdiskapning, en større kake å dele på, rett man på rett plass, og så videre? Tja, det viser seg i alle fall at det ikke er mulig å finne robuste sammenhenger mellom kompensasjon til de fremste amerikanske toppsjefene og økonomisk fremgang for den bedriften de leder – noe som er i samsvar med annen forskning om resultatbaserte bonuser. Noen av de største bonusutbetalingene er kommet fra katastrofebedrifter. Direktøren for investeringsbanken Merrill Lynch, Stanley O’Neal, som førte inn bedriften ut i et uføre, forlot banken med en sluttpakke verdt 162 millioner dollar. Før bedriften ble tvunget inn under Bank of America, sørget man for å smugle ut fire milliarder dollar i bonuser. Av de 243 milliarder dollar som USAs regjering betalte som nødlån til finanssektoren, gikk minst 18 milliarder til bonuser på Wall Street.

Men hva så? Er det ikke bare slik at dette bestemmes av tilbud og etterspørsel på markedet? Joda. Og det er et marked som er til forveksling likt en herlig herreklubb. Den som begynner å se på styrer og direktører i ledende bedrifter, finner snart at det er en gruppe menn som går igjen. Det gjelder også i Norge, noe som blant annet ble påvist empirisk i makt- og demokratiutredningen. Disse mennene setter altså i all hovedsak hverandres lønninger og bonuser. Og befester hverandres maktposisjoner, men uten at det er gjenstand for noen demokratisk kontroll.

Poenget er altså at dette ikke bare er kuriosa, eller grunn til abstrakt moralsk indignasjon. Det påvirker konkret mange menneskers livs- og arbeidsvilkår. Fordelingen av lønn og formue er ikke bare et utfall av, men også grunnleggende bestemmende for hvordan økonomien fungerer.

På et makroøkonomisk plan har den skjeve inntektsfordelingen spilt en avgjørende rolle som en av årsakene til finanskrisen. Den store ansamlingen av ressurser i noen få hender har bidratt til en ekstrem ekspansjon av utestående lån, bobler på eiendoms- og aksjemarkedene, og et svarteperspill som har gått ut på å skjule og sende videre risiko til andre – det som har fått navnet «finansielle innovasjoner».

Alle disse lønns-, aksje- og bonusmilliardene gir altså betydelig mer enn kjøpekraft på bankkontoen. De gir økonomiske eliter muligheten å bygge seg en egen sfære på avstand fra resten av samfunnet, og sterkere politiske, ideologiske og juridiske muskler til å isolere og overvåke denne sfæren. De gir kort sagt et hardere, slemmere samfunn.

ALI ESBATI

AV ALI ESBATI
Trykt i Klassekampen 16.06.2010

Da finanskrisen var ung, prøvde ledende vestlige politikere seg på en slags «asymmetrisk keynesianisme», for å låne et begrep av økonomene i «EuroMemorandum Group». Enorme summer ble brukt til å redde råtne verdipapirer i finansbedrifter, mens satsningen på å holde oppe etterspørselen i realøkonomien og redde arbeidsplasser var mer beskjeden (Men Norge har gjort det bedre enn de fleste land). Asymmetrien var også geografisk. I periferien ble det tvunget igjennom drakoniske nedskjæringer, med raske resultater. I Latvia har BNP falt med nærmere 20 prosent i løpet av 2009. Arbeidsløsheten kom opp i 20,4 prosent i det første kvartalet av 2010. Å redde investeringene til svenske storbanker har vært langt viktigere enn å redde latviske sykehus.

Nå ruller krisen inn over realøkonomiene i flere land – og da er det depresjonspolitikk à la 1920-tallet som gjelder igjen. De store, fattigdomsskapende nedskjærningene som har blitt annonsert i Hellas og Spania, ble fulgt opp blant annet i Tyskland, som har fått sin største krisepakke siden krigen. 90 milliarder kroner skal skjæres ned neste år, 250 milliarder i 2014. I Storbritannia har høyreregjeringen allerede lovet at pensjoner, trygder og lønninger i offentlig sektor skal ned. I USA risikerer mange langtidsarbeidsløse å miste trygdeutbetalinger.

Regjeringer rundt om i verden trekker altså tilbake kjøpekraft. I en situasjon med allerede høy arbeidsløshet, og med svak kapasitetsutnyttelse i mange sektorer, betyr det fare for dramatiske realøkonomiske problemer. Særlig er det stor fare for at enda flere millioner skal bli kastet ut i arbeidsledighet, ofte langvarig.

Den prisbelønte amerikanske økonomen Paul Krugman har med tydelig uro pekt på den «nye» vendingen i økonomisk politikk, i både Europa og USA. «It’s basically incredible that this is happening,» skriver Krugman. Og han har naturligvis rett. Men han tar også feil. For denne vendingen er helt logisk hvis man ser at det økonomisk-politiske hegemoniet ikke akkurat har vokst direkte ut fra «best practice», men snarere fra maktforholdene i samfunnet.

Krisetiltakene er destruktive for det overordnede økonomiske resultatet – men de passer godt med et sentralt premiss: At den økonomiske politikken ikke skal forstyrre rådende maktforhold og fordelingsmønstre. De som før krisen har kunnet kare til seg privilegier og formuer, får nå sine posisjoner beskyttet også ved svak eller negativ vekst.

De landene som nå planlegger harde innstramminger, har ulike økonomiske forutsetninger. Tyskland har et stort handelsoverskudd, Hellas har underskudd. Storbritannia hadde budsjettunderskudd da krisen slo ut i full blomst, Spania overskudd. Likevel er det samme gamle nedskjæringspakke som prakkes på alle sammen. Det er fordi politikken er basert på overnasjonale kapitalinteresser. «Den som tror at styring av utgifter bare handler om å spare penger, får ikke med seg poenget,» sier en anonym kilde i det britiske finansdepartementet til Financial Times: «En slik mulighet for å gjøre om på hvordan det offentlige fungerer kommer bare en gang hver generasjon.»

Etter høydepunktet for markedsfundamentalismens langvarige fiasko har økonomiene i vesten akutt behov for at man bygger ut den skattefinansierte velferden, setter i gang store offentlige investeringer i infrastruktur og forskning, moderniserer arbeidsmarkedet gjennom bedre arbeidsforhold og reduserer de store forskjellene i inntekt og formue som har drevet fram sosiale og finansielle problemer. I denne situasjonen planlegger man tiltakspakker som innebærer det helt motsatte.

«Velferdsstatene i Europa vil måtte akseptere innskrenkninger, både i offentlige utgifter og i velferdstilbud. Verken streiker eller andre protester vil endre dette,» slår Aftenposten fast på lederplass (9. juni). Borg-rasen i Star Trek kunne sagt det mer kortfattet: «Resistance is futile»

Dette synet på økonomisk politikk som administrasjon av det uunngåelige, har satt skjebnesvangre spor også i sosialdemokratiske og venstresosialistiske partier. De avgjørende beslutningene om ressursfordelingen og samfunnsorganiseringen avspeiler i altfor liten grad de partipolitiske konfliktene i vesten. Den parlamentariske venstresiden står i fare for å stille seg utenfor tidens hovedstrømninger. I så fall blir kollapsen i praksis en enda dypere krise for sosialdemokratiet og venstresiden.

Ali Esbati
Økonom, Manifest Analyse

AV INGRID WERGELAND

Trykt i LO Aktuelt 10/2010

En rekke europeiske land er i dyp økonomisk krise. Løsningen Europa over har vært å kutte i offentlig pengebruk. Dette betyr at folk som allerede er hardt rammet av finanskrisen, nå får enda mindre gjennom kutt i pensjoner, trygder og lønn til offentlig ansatte. Sparetiltakene og budsjettkuttene fremstår som helt nødvendige: Det rapporteres i mediene som om de dramatiske innstrammingene er naturgitte. Slik er det ikke.

For bare et drøyt år siden hadde det amerikanske nyhetsmagasinet Newsweek en forside med overskriften «We’re All Socialists Now» (februar 2009). Hovedsaken handlet om at både høyre- og venstresiden i USA nå var enige om å stimulere økonomien gjennom økt offentlig pengebruk. Bare ett år etter har Keynes sloknet som ledestjerne, erstattet av en høyrebrygget medisin som foreskriver kutt og privatisering.

Premisset er at offentlig sektor per definisjon er en utgift, mens privat sektor står for inntektene. Det er lett å harselere med denne todelingen. Et pedagogisk bilde Jens Stoltenberg har brukt, er at med denne måten å tenke på, vil en fødsel på et offentlig sykehus regnes som en utgift, mens en begravelse i regi av et privat begravelsesbyrå stå for verdiskaping. Skolen og pengene som brukes på den, er investering – eller: utgift til inntekts ervervelse, er det ikke det det heter? Vi ville neppe hatt en fungerende privat sektor uten ansatte med skikkelig skolegang.

Selv om Norge er langt unna en politisk styrende krisepakke fra EU, hører vi stadig at det må strammes inn på offentlig sektors utgifter. Sigbjørn Johnsen sa allerede ved presentasjonen av statsbudsjettet i 2009 at 2010-budsjettet skulle bli strammere. Slik regjeringen budsjetterer nå, legges det opp til høyere vekst i privat sektor enn i offentlig. Faren med en slik politikk er at vi over tid får en velferdsstat som kun blir minimumsleverandør av tjenester og infrastruktur, i stedet for en fungerende motor for et velutviklet, framtidsrettet og rettferdig samfunn.

For å fortsette å bygge velferdsstaten er vi nødt til å heve skattenivået. Eller som stortingsrepresentant Stine Renate Håheim (Ap) fra Oppland sa til Dagsavisen i mars i år: «Det er merkelig at skattenivået til en borgerlig regjering skal være helt låst for en av de mest venstreradikale regjeringene i Europa.» Skattenivået vi legger oss på, dreier seg ikke bare om inntektene til offentlig sektor og om rettferdig omfordeling, men også om å flytte hender fra privat til offentlig sektor. Ved et høyere skattenivå er det færre med behov for å bygge store hytter. Slik kan håndverkerne ruste opp skolene i stedet.

Det er ikke pengene som gjør jobben, det er mennesker. Hvilken økonomisk politikk et land velger å føre, er ikke et resultat av naturlover, men av politiske vedtak.

AV ALI ESBATI
Trykt i Klassekampen 19.05.2010

To tyske høyrepolitikere foreslo nylig at Hellas – for å komme seg ut av krisen – skulle selge et par øyer. Pressen fulgte opp med å be grekerne skjerpe seg og se til Tyskland, der man «står opp tidlig og arbeider hele dagen». Over hele Europa har vi blitt fortalt omtrent det samme: Greske arbeidere må forstå at de ikke kan late seg hele arbeidsdagen og så gå tidlig av med pensjon for sitte på solfylte tavernaer og drikke bort pengene til hardt arbeidende nord- og vesteuropeere.

Men OECDs statistikk over gjennomsnittlig antall arbeidstimer per person viser at grekere ikke bare arbeider mer enn tyskere og nordmenn, men faktisk mest av alle i Europa – hele 2152 timer per år, mot 1430 for tyskere og 1422 for nordmenn.

Pensjonsalderen i Hellas er 60,9 år for kvinner og 62,4 år for menn – høyere enn for tyske menn. Grekere lever færre år etter pensjonsalderen enn mange andre europeere, som franskmenn, finner – og tyskere.

Hellas har riktignok – i likhet med USA og Storbritannia – hatt store budsjettunderskudd. De offentlige utgiftene er lavere i forhold til BNP enn i mange andre land. Man har imidlertid hatt et inntektsproblem. Den svarte sektoren er stor – kanskje størst i EU. Steinrike rederfamilier har håvet inn skattefrie milliarder på offshorevirksomhet. Skattefordeler har blitt strødd over samfunnets toppskikt. Den greske overklassen konverterer nå sine ubeskattede bankinnskudd til dyre eiendommer i utlandet.

Gresk økonomi som helhet presses av at euro er tilpasset tysk eksport. Tysk industri – der arbeiderne har hatt en svært lav reallønnsutvikling – pumper ut varer til andre europeiske land som ikke har kunnet tilpasse handelsvilkårene sine gjennom en egen valuta og der egen produksjon blir utkonkurrert av importen.

Nå har den greske staten havnet i betalingsproblemer. Finansflokken krever høyere renter på statsgjelden. EU og IMF har gått inn med en «redningspakke» med en rekke vilkår. Statlige selskaper skal selges, arbeidsmarkedet skal dereguleres, det skal innføres ansettelsesstopp og lønnssenkning i offentlig sektor, behovsprøvd arbeidsløshetstrygd og dårligere pensjonsvilkår.

Dette er ikke vilkår som skal gjøre at Hellas’ økonomi kommer på føttene. De er snarere tilpasset samme interesser som har drevet frem – og har levd godt på – oppblåste finanspapirer. De milliardgarantiene som har blitt trommet sammen, gir bankene mulighet til å videreselge verdiløse papirer og kjøpe mer lukrative papirer for pengene. Det gjøres gjennom at en voksende del av frukten av gresk arbeid i tiden framover ikke skal garantere velferden for greske lønnstakere og pensjonister, men tyske, franske og gresk bankpapirer som i utgangspunktet har vært overvurdert. Det er en gigantisk overføring av makt og ressurser. Derfor jubler børsene.

I IMFs notat om avtalen med Hellas antar man at arbeidsløsheten vil øke til rundt 14 prosent og holde seg der de nærmeste fem årene. Og med de antagelsene som IMF selv gjør om effektene av et gjennomført innstramningsprogram, beregner man at gjelden vil øke fra 115 prosent av BNP til 150 prosent 2013. Med svakere vekst eller med deflasjonstendenser blir det henholdsvis 160 og 176 prosent. Slike scenarier er mer sannsynlige på grunn av de gigantiske nedskjæringene og fordi Hellas sitter fast i grepet til den europeiske sentralbanken.

Det betyr altså at Hellas blir fattigere, samtidig som den greske staten kommer til å kunne møte samme finansielle problemer som i dag, men i større skala, om noen år – kanskje enda tidligere.

Som vanlig har store deler av økonomkorpset erklært at alt dette er nødvendig. Det er like forutsigbart og like mystifiserende som ordinering av Ave Maria mot synd. Sjeføkonomen i First Securities, Harald Magnus Andreassen, sa nylig følgende til Klassekampen: «Innstrammingene som kommer [i Hellas] er helt nødvendige. Selv under kommunismen kunne man ikke bruke mer enn det man produserte». Det er mulig. Men under finanskapitalismen går det tydeligvis helt utmerket en god stund. Det er den ordningen Europas politiske og økonomiske eliter nå skriver regler for å bevare. Når greske fagforeninger protesterer mot det, fortjener de derfor vår støtte.

Ali Esbati
Økonom, Manifest Analyse