Misvisende om uførepensjon og arbeidsmoral
Samme dag som regjeringen skal legge fram sin melding om uførepensjon, skaper et forskingsutspill fra Knut Røed på Frischsenetret store overskrifter i mediene. «Endringer i befolkningen forklarer ikke hvorfor andelen uføre øker,» melder Dagens Næringsliv. Tittelen på artikkelen er «Tøffere arbeidsliv og svekket arbeidsmoral». Vi kan forvente at særlig påstanden om svekket arbeidsmoral vil bli tatt godt vare på blant dem som ønsker å svekke ordningene for uføre.
Men dette er ikke noe som framgår av forskningen som utspillet baserer seg på («Kan demografi forklare veksten i uførhet», artikkel av Bernt Bratsberg og Knut Røed, Søkelys på arbeidslivet 1-2/2011).
Her er noen viktige momenter som setter dagens utspill i et litt annet lys.
• Det er opplagt, og allerede kjent, at endringer i befolkningens alderssammensetting vil påvirke uføreratene. NOU 2007: 4 anslår at cirka 80 prosent av endringene kan forklares av at vi blir eldre. Allerede i 1988 anslo regjeringen en økning av antallet uføre, som nesten eksakt tilsvarer det faktiske antallet i dag. Dette baserer seg blant annet på at flere, ikke minst flere kvinner, har kommet inn på arbeidsmarkedet. Risikoen for å bli ufør øker kraftig med alder. Kvinner blir oftere uføre enn menn. Med høyere sysselsetting generelt og høyere sysselsetting blant kvinner spesielt, øker også risikoen for uførhet. Men selv om en konsekvens er at flere blir uføre, er det selvsagt svært bra at vi har flere eldre og flere kvinner i arbeidsmarkedet.
• I modellen som Bratsberg og Røed bruker, blir den demografiske effekten i prinsippet «opphevet» av en utdanningseffekt. De konstaterer at folk med høyere utdanning har lavere risiko for å bli uføre. Derfor mener de at det forbedrede utdanningsnivået burde ha dratt ned uføreraten, på samme måte som vi forventer at det blir flere uføre i en eldre befolkning.
• Men det er en vesentlig forskjell mellom alder og utdanning som forklaringsvariabel for uførhet. Det er jo ikke sånn at utdanning i seg selv «beskytter» mot uførhet. Selv om det fortsett er vanligere med uførhet blant mennesker med lavere utdanning, kan man godt tenke seg at endringer i arbeidslivet også rammer dem med høyere utdanning hardere. Et eksempel er sykepleiere, som har lang utdanning og samtidig jobber i en sektor hvor vi vet at presset er hardt og relativt mange blir uføre før formell pensjonsalder.
• Artikkelforfatterne tar også opp tanker om kausaliteten mellom utdanningsnivå og uførhet. De problematiserer sammenhengen, men mener likevel at «jo mer utdanning man har, desto bedre jobb er man kvalifisert for. Og jo mindre blir man utsatt for belastninger og slitasje.» Det er denne nokså svake antakelsen som i modellen «opphever» effekten av endret alderssammensetting. Det fører til at forfatterne forventer et lavere uførenivå, og når det virkelige nivået er høyere, blir deres konklusjon at forskjellen må komme av «noe annet». Når flere skaffer seg formell utdannelse vil det samtidig kunne bety at de formelle utdanningskravene for den samme jobben blir høyere, men ikke nødvendigvis at jobbene selv endres. Man kan ikke uten videre anta, at arbeidsbelastningen blir lavere for eksempel, når de som jobber har høyere formell utdanning.
• Men også hvis vi skulle akseptere at det er en større «uforklart» endring i uføreratene enn hva demografiske endringer tilsier, er det fortsatt absolutt ingenting i Røeds tallmateriale som tilsier at det skulle være «svekket arbeidsmoral» som er forklaringen. Dette er en hypotese som blir slengt fram i den siste setningen i artikkelen: «Det er også tenkelig at det faktisk har blitt tøffere krav i arbeidslivet, og at arbeidsmoralen har blitt svekket i deler av befolkningen.»
• Ifølge annen forskning, er det lite som tyder på endrede holdninger til arbeid i befolkningen. Hypotesen om svekket arbeidsmoral strider også med det faktum, at sykenærværet – det vil si at man går på jobb til tross for at man er syk – er høyt i de samme yrkesgruppene hvor sykefravær og uførhet er hyppigere. Dette peker mot at den konkrete arbeidssituasjonen over tid har mye å si for langtidssykefravær og eventuell uførhet.
• Hvis man skal tenke seg flere realistiske hypoteser å forfølge, kan det være fruktbart å se nærmere på hvilke kvinner og menn det er som nå blir uføre. Det vil si hvilke typer arbeid de har utført, under hvilke vilkår de kom inn på arbeidsmarkedet og lignende.
• De variabler som Røed og Bratsberg prøver å forklare, er dels uførepensjon pluss midlertidig uførestønad, dels samlede helserelaterte ytelser, inkludert all sykemelding over 16 dager. Det er vesentlige forskjeller mellom varig uførepensjon, arbeidsavklaringspenger med målet å komme seg tilbake i jobb og tre ukers sykemelding grunnet beinbrudd eller depresjon. For den virkelige situasjonen på arbeidsmarkedet spiller det stor rolle hvis det er færre som er varig ufør og flere som klarer å komme tilbake i noen type arbeid etter sykdom eller midlertidig nedsettelse av arbeidsevne.
• Tallene i artikkelen er fra perioden 1994-2006. De siste fem årene har andelen mottakere av uføreytelser stått nesten stille. Andelen som mottar uførepensjon har gått ned de siste ti årene.* NAVs siste statistikk om tapte årsverk som følge av dårlig helse eller mangel på ordinært arbeid i alderen 16-67 viser følgende: «Når vi tek omsyn til veksten i folkemengda frå 2005 til 2010 og endringar i aldersstrukturen i folkemengda i perioden, har det vore ein nedgang i talet på tapte årsverk på 16 000 frå 2005 til 2010».
• Andelen som samlet er utenfor arbeidslivet i Norge er i internasjonal sammenligning blant de aller laveste. Denne andelen har også gått ned for hvert tiår siden 1970-tallet.
KONKLUSJON: Dagens utspill om «uforklart» økning av antallet uføre gir et misvisende bilde av utviklingen på norsk arbeidsmarked. Særlig misvisende er påstandene om svekket arbeidsmoral. Dette fokuset kan hindre en faktabasert og konstruktiv diskusjon om hvordan man kan forbedre tilrettelegning og forebygge uførhet. Å kutte i uføreytelsene synes i hvert fall ikke å være en rettferdig eller konstruktiv måte å fortsette øke det allerede høye sysselsetningsnivået i Norge.
Ali Esbati,
Økonom i Manifest Analyse
Vist 891 ganger.