Subsidiehøyre
AV ALI ESBATI
Publisert i Klassekampen 11.05.2011
KrF har hentet inspirasjon i øst. Partiet vil innføre det som i Sverige heter skattefradrag for «hushållsnära tjänster». Dette skal gi «flere familier» enn de rikeste «bedre tid sammen». Høyres Bent Høie har også tatt opp muligheten om at hjelp med slike ting som «pussing av sølvtøy, stryking, vindusvask» skal stimuleres gjennom skattefradrag. I høyresidens tankesmie Civita har man entusiastisk gitt ut et notat om disse fradragene i det som statsminister Fredrik Reinfeldt refererer til som «foregangslandet Sverige».
Virkeligheten i Sverige er imidlertid en gangske annen enn det bildet som tegnes opp – og som videreformidles av ukritiske norske medier.
I 2009 var det bare 3,5 prosent av husholdningene som benyttet seg av fradraget. 65 prosent av subsidiemottagerne hørte til den rikeste fjerdedelen husholdninger i landet. Nesten en tredjedel hørte til topp fem prosent. Høyinntektsmottagere krever dessuten større fradrag og subsidieres altså mer. I Danderyd, overklassens villakommune framfor noen, krevde ti prosent av innbyggerne fradrag. I mange nordsvenske kommuner var det rundt 0,5 prosent. Det vi ser er snarare en subsidiering av «överklassnära tjänster». Staten overfører penger fra de som aldri ville hatt råd å ansette hushjelp, til de som allerede har råd.
Et sentralt argument er nye jobber. Civita formidler i notatet sitt tallet 11.000 sysselsatte. Det kommer fra arbeidsgiverorganisasjonen Almega, som i over fem år har brukt enorme summer på propaganda for fradraget. Beregningen er ganske useriøs. De har sett på den totale omsetningen i en periode og så regnet seg tilbake, ved å dele på en altfor lav timekostnad for husholdningene. Ut fra dette kommer man frem til cirka 7500 heltidsstillinger, noe som regnes om til 11.000 sysselsatte. Hele denne sysselsettingen antas å ha blitt «skapt» gjennom skattereduksjonen – altså at det ikke eksisterte hvitt husarbeid før dette! Med mer realistiske forutsetninger blir sysselsettingseffekten vesentlig mindre. Tidligere sjeføkonom i tjenestemannsforbundet, Roland Spånt, mener at antallet nye heltidsjobber snarere er rundt 1000. Regjeringen snakker selv om 3500.
Civita refererer til en «spesialstudie utført i 2005» der det hevdes at 10.000 sysselsatte ville gjøre reformen «selvfinansierende». Dette er en teoretisk «simulering» som ble bestilt av nettopp Almega – for nærmere 350.000 kroner. Resultatet forutsetter at svart arbeid erstattes av hvitt, at de som ansettes har «lavere produktivitet enn gjennomsnittet» og derfor ville stå utenfor arbeidsmarkedet, samt at de som kjøper tjenestene, øker arbeidstilbudet sitt, det vil si arbeider mer. Samtlige antagelser er svært usikre, men særlig den siste. De høyinntektsmottagerne som kjøper hjemmetjenester, jobber allerede for fullt. Eller så er de pensjonister som ikke jobber. Spørsmålet er ikke om de skal ha tillatelse til å kjøpe seg ekstra trivsel. Det er om andre skattebetalere skal ta halve regningen.
Eldreomsorgen i Sverige har vært under langvarig kostnadspress. Et resultat av det har vært at ressurssterke eldre siden slutten av 80-tallet har økt sine innkjøp av private tjenester, mens mer ressurssvake i økende utstrekning har måttet stole på nære pårørende. Det er oftest middelaldrende døtre – som dermed senker arbeidskapasiteten sin. Reinfeldt-regjeringen har styrket utviklingen. Det er nesten 90.000 færre offentlig ansatte i dag sammenlignet med 2006. Selv om man regner med offentlig finansierte private velferdstilbydere har det de siste årene blitt titusenvis færre velferdsarbeidere.
De om lag 1,5 milliardene som nå brukes for å subsidiere husholdningsarbeid for de rike, kunne man naturligvis bruk til å ansette folk innen blant annet eldreomsorgen. Det er et politisk valg å ikke gjøre det.
«Statliggjøringen av omsorgen har kanskje nådd en topp», skriver Civita i notatet sitt, som om det var et naturfenomen. Og spør: «Kan man tenke seg at vi kan bremse kostnadsveksten i offentlig sektor … ved å legge til rette for mer privat hjelp i hjemmene?». Civita ser med andre ord muligheten for å redusere det felles ansvaret for offentlig service, og i stedet bruke en del av de skattemidlene som «spares» til å gjøre sølvpussen billigere. Det er riktignok en dyr og omstendelig måte å avmodernisere samfunnet – men det er klassemessig treffsikkert.
Ali Esbati,
Økonom
Vist 565 ganger.