Øversteprestens comeback
AV ALI ESBATI
Publisert i Klassekampen 6.april 2011
I noen øyeblikk i oktober 2008 virket det som om finanskrisen hadde sprengt ut et mulighetenes vindu i historien. Alan Greenspan – USAs sentralbanksjef i nesten tjue år – satt i en høring i Kongressen og sa at han hadde «funnet en feil», en «flaw», i sin markedsfundamentalistiske ideologi. Han var «sjokkert».
Nå slår Greenspan derimot an helt andre og mer velkjente toner. I Financial Times går han til angrep mot den tannløse reguleringen av finanssektoren som Obama-administrasjonen har fått igjennom; den såkalte Dodd-Frank Act.
Greenspan advarer blant annet om at mer kontroll kan føre til at amerikanske finansfirmaer mister markedsandeler i destabiliserende spekulasjon med verdipapirer som bygger på gambling med valutakurser. Forsøk på å begrense bonuspakkene til bankenes finansakrobater frarådes også. «Små forskjeller i evner hos de beste bankfolkene har en tendens til å føre til store forskjeller for bankenes bunnlinje,» skriver Greenspan skamløst, og mener at det er konkurransen om denne ekstrakompetansen som driver frem de store utbetalingene. De «skills» som finansaktørene viste i bedrageri og bobleblåsing skal altså fortsatt belønnes med astronomiske beløp – hentet fra de opp mot 13.000 milliarder dollar i bailout-penger som bidragene deres til markedsøkonomisk dynamikk har blitt tillatt å koste amerikanske skattebetalere.
Også begrensede forsøk på å regulere finanssektoren kan føre til voldsomme «markedsvridninger». Den «usynlige hånden», som virker globalt gjennom finansielle transaksjoner, har – «med bemerkelsesverdig uvanlige unntak (for eksempel 2008)» – gitt oss stabilitet, mener han. Og avslutter med at politikere må ta hensyn til «den ennå ikke beviste sammenhengen mellom graden av finansiell kompleksitet og høyere levestandard».
Det er lett å være enig med økonomen Peter Radford, som selv arbeidet innen finanssektoren, når han i en kommentar skriver: «He is officially nuts». Men det er logikk i galskapen.
Finansialiseringen av verdensøkonomien har spilt en avgjørende rolle for oppbygningen av rikdom og makt hos de ledende sjiktene i USA. Synkende dynamikk i landets realøkonomi har dermed kunnet kompenseres av en voksende finanssektor. Ved å ta godt betalt for håndteringen av fiktive formuer og fjell av lån som åpenbart ikke har vært bærekraftige har en omfattende omfordeling av ressurser blitt gjennomført; fra en hardt presset arbeiderklasse til den «one percent community» som har en andel av samlede inntekter og formuer som er tilbake på nivået fra 1920-tallet.
«Kompleksiteten» i finansmarkedene har vært nødvendig – ikke for å allokere og prissette risikoer og ressurser på en riktig måte, men det motsatte. Mangelen på transparens har vært en konkret forutsetning for at perversiteten i systemet skulle få fortsette så lenge som mulig.
Og «høyere levestandard» har det ganske riktig blitt for folk som Greenspan. Men millioner av amerikanere har samtidig opplevd stillestående reallønner, eksploderende helse- og utdanningskostnader, fattigdom tross hardt arbeid. Og nå står også mange helt uten arbeid. Velstanden har ikke sildret ned, men blitt sugd opp.
Når Greenspan børster støv av det gamle evangeliet, er det en slags innrømmelse. Den herskende klassen sitter ikke på noen alternativ utviklingsstrategi som inkluderer en realøkonomisk nyorientering. Det ville kreve en helt annen organisering av produksjons- og forbruksmønster, offentlige investeringer, utbygging av kollektive velferdsløsninger og en radikal omfordeling av dagens ressurser. Interessen for den veien er imidlertid svak hos de som sitter tungt på makten i dag.
Vi ser nå hvor de leter etter nye jaktmarker. Amerikanske bankers utlån i utlandet skyter oppover, mens innenlandske, produksjonsrelaterte investeringer står stille eller synker som andel av BNP. Dette tross en gigantisk finansiell innsprøyting på cirka 600 milliarder dollar. Da blir det viktig med politisk press for at de avreguleringene som la verdensøkonomien øde, ikke reverseres, men helst utvides.
Greenspans opus sier samtidig noe om funksjonen til den etablerte økonomstanden. Som i tidligere historiske epoker når øvrighetens utsuging har gått over i grenseløs parasittisk plyndring, får presteskapets prekener noe desperat over seg. Tiden er overmoden for at vi slutter å oppfatte disse tåkefyrstene som vitenskapsmenn.
Vist 486 ganger.