Privat lønn for offentlig arbeid
Hva skjer når for få unge utdanner og søker seg til et yrke, mens det samtidig blir flere og større ordrer i bransjen?
Økonomer i alle land vil være enige: lønningene skulle presses opp. Mens etterspørselen etter arbeidskraft øker, synker tilbudet. Den eneste måten å rydde opp i denne ubalansen, i en markedsøkonomi, er at prisen må stige—lønningene må opp. Da lokkes flere av dagens unge til å ta utdanningen, og flere av de som har utdanning blir i jobben.
Nå, fra teorien til virkeligheten. Statistisk sentralbyrå (SSB) har beregnet forventede livsløpsinntekter for ulike yrkesgrupper, altså hvor mange penger en ungdom på 15 kan forvente å tjene dersom hun i dag velger et bestemt yrke. Her fins det et klart mønster. Lønnstaperne er førskolelærere (8,5 mill.), lærere (9,4 mill.), sykepleiere (8,9 mill.) og helsefagarbeidere (8,0 mill.); typiske kvinneyrker i typisk offentlig sektor. Lønnsvinnerne blant de relativt korte utdanningene er elektrikere (12,4 mill.), mekanikere (11,5 mill.), bygningsarbeidere (11,1 mill.) og folk med utdanning innenfor samferdsel og service (12,4 mill.); typiske mannsyrker i typisk privat sektor.
Er dette et problem, da? Hvis lærere, førskolelærere, sykepleiere og helsefagarbeidere tar til takke med denne relativt magre lønna, er det vel bare fint for de offentlige budsjettene? Problemet med dette resonnementet er at det glemmer fakta om arbeidsmarkedet i offentlig sektor.
Stortingsmelding 11 (2008-2009) viser at Norge allerede er i en bemanningskrise i skoleverket. Vi kommer til å mangle 16 000 allmennlærere i grunnskolen—av snaut 70 000 totalt. Det er en underdekning på over 20 %, noe som betyr at en femtedel av alle klasserom vil mangle en faglært lærer. Etterspørselen øker fordi landet har flere barn som går flere timer på skolen i flere år enn før.
Vi har altså en situasjon der en sektor skriker etter arbeidskraft, men likevel motiverer ungdom til fem år ekstra skolegang med å tilby 25 % lavere lønn. Det samme skjer for førskolelærere, sykepleiere og helsefagarbeidere. Hvordan kan dette henge sammen?
Svaret er at vi ikke har noe lønnsmarked for disse yrkesgruppene. Lønna deres vedtas, indirekte, gjennom budsjettene i statlig og kommunal sektor. Og disse lønnsbudsjettene vokser saktere enn prisstigningen. Det er derfor fristende å foreslå total privatisering av tjenestene: hadde vi fjerna tariffavtaler og offentlige budsjetter fra skolen, og heller latt private aktører forsøke å skaffe personale til sykehus og skoler, hadde markedet raskt funnet sin balanse—på et langt høyere lønnsnivå.
Nå er det likevel én helt avgjørende grunn til at vi ikke kan gjøre som overskriften krever. Hvis vi gjorde det, og lot folk betale selv for den utdanningen de ønsket, ville samfunnet investert alt for lite i utdanning. Det samme gjelder helse og eldrestell.
Årsaken er ikke bare at de fattigste ikke ville hatt råd. En annen viktig faktor er at verdien av et høyt utdanningsnivå i samfunnet er noe du som enkeltperson nyter godt av selv om du ikke har utdanning. En solid fagutdannet befolkning er en garantist for at alle tjenestene i samfunnet holder høyt nivå, slik at samfunnsmaskineriet glir lett. Selv om du aldri hadde satt dine ben på en skole, ville du ha nytt godt av flinke snekkere, flinke rørleggere, gode bussjåfører og god tilgang—og derfor lave priser—på tjenester fra høyt utdannede, som f.eks. arkitekter, flyvere, leger og advokater.
Markedssignalene kan derfor ikke få virke direkte inn i offentlige budsjetter uten å samtidig gjøre stor skade. Men vi bør likevel lytte når tilbud ikke møter etterspørselen. I stedet har man satt i gang store vervekampanjer for å få folk til å søke læreryrket og helsefagarbeideryrket. I seg selv er det neppe skadelig, men det blir som å kjøpe ny sal til en død hest hvis det ikke samtidig gjøres noe med lønnsgapet.
Når regjeringen trekker frem rekrutteringskampanjen Gnist som årsak til noe økende søkertall til lærerutdanningen, er det viktig å huske på at det skjedde i en periode der lønnsveksten i privat sektor stoppet helt opp som en følge av finanskrisen. Alle utdanninger så kraftige økninger i søkertall, og offentlige jobber var det eneste stedet å vende seg for mange. Dessverre, får vi kanskje si, kan ingen krise vare evig.
Selv om privatiserte velferdstjenester med nødvendighet medfører underinvesteringer i helse og utdanning, finnes det ingen garanti mot at offentlige tjenester ikke vil gjøre akkurat den samme feilen. Lønnsveksten i offentlig sektor har over lang tid vært lavere enn i privat sektor. Over tid er dette en oppskrift på nettopp underinvestering.
Norge er derfor nødt ti å bryte med modellen der privat sektor setter standarden for lønnsoppgjøret, den såkalte frontfagmodellen. Den har tjent landet godt, men den er et virkemiddel, ikke en religion. Da den ble innført, var inntektene i industrien langt under lønningene for lærere. Nå er det stikk motsatt. Dermed er den i ferd med å lede oss inn i en dobbel-feilinvestering: underinvesteringer i skole og utdanning reduserer fortjenesten fra det vi skal leve av i fremtiden – ungdommenes yrkesferdigheter og kunnskaper. Underinvesteringer i utdanning av helsepersonell vil, i kombinasjon med eldrebølgen, tvinge frem et marked for ekstremt kostbare, private systemer med langt høyere lønninger enn nødvendig. Med tilstrekkelige skatteøkninger har vi kanskje råd til det, men det betyr ikke at vi trenger å velge den høye prisen.
Sigve Indregard
sigve.indregard[at]gmail.com
Tekster fra kommentatorer tilknyttet manifestanalyse.no er personlige bidrag, ikke publikasjoner fra staben i Manifest Analyse.
Vist 631 ganger.