Tre bølger
Det hersker en viss forvirring om formen på en bølge. Jeg er vokst opp blant fiskebåter i Nord-Norge, og føler derfor kallet til å oppklare dette vesentlige samfunnsproblemet.
Kristin Skogen Lund, NHOs president – det betyr leder – mener det er tre truende bølger i horisonten: en trygdebølge, en eldrebølge og en innvandringsbølge. Vi må kunne gi NHO rett i at andelen eldre de neste hundre årene ligner en bølge: det vil bli mange flere, og så vil det bli færre igjen. Opp og ned. Innvandring ligner ikke mye på en bølge, mer en veldig slak bakke. Men mest alvorlig er NHOs påstand om trygdebølgen. Den er nemlig helt flat.
I Nord-Norge kaller vi et flatt hav for ei stille. Blankt hav så langt vi ser. Ingen ville finne på å kalle fjorden for en bølge, der den ligger stille, fordi nivået på fjorden er det samme i fjor som i år som til neste år.
Leker man nok med tallene og velger seg passende år, kommer man frem til at det er noen økninger. Det er selvsagt viktig å unngå at ungdom faller utenfor arbeidslivet, men det er temmelig minimale grupper vi her snakker om. 6 prosent av tjueåringer er såkalt marginaliserte, sa NHO-foredragsholder Steinar Strøm. For meg, som til daglig arbeider med videregående skole, høres tallet utrolig lavt ut. I skoleforskningen opererer man gjerne med at mellom fem og ti prosent av elevene har så store funksjonsnedsettelser eller andre problemer at de ikke vil kunne fullføre videregående opplæring nær sagt uansett. At så få 20-åringer da er marginaliserte, tyder på at det norske systemet engasjerer mange av de med aller færrest ressurser. Det er rett og slett god måloppnåelse.
Hvis vi ser på de absolutte tallene, betyr dette at 3700 20-åringer er såkalt marginaliserte. Av disse er rundt 650 mottakere av uførepensjon, i følge NAV. Det er kanskje 650 for mange, men en bølge? Det er mer som en liten krusning. Det er én prosent av 20-åringene. Det slår meg som ganske sannsynlig at såpass mange rett og slett er medisinsk uføre.
Og alt snakket om rask vekst: Siden 2001 har andelen uføre 20-åringer økt fra omtrent 0,9 prosent til rundt 1,0 prosent. Ikke akkurat surfeparadis på den bølgen.
NHO vil gjerne forklare det de mener er stort forbruk av trygd med at folk er late. De har illustrert hele konferansen sin med en Stressless og musefelle, og de kaller det hele for “velferdsfella”. Blir trygdene for gode, vil folk slutte å jobbe, skal NHO ha oss til å tenke. Det er på et elementært nivå sant: Fikk jeg dobbel lønn for å slutte å jobbe, ville jeg nok sluttet. Men spørsmålet er om modellen har noe med realitetene å gjøre. I møte med dem viser det seg nemlig at forklaringsmodellen har noen svakheter.
Hovedårsaken til at det finnes en vekst i andelen som går på trygder, er at befolkningen blir gradvis eldre. Likevel: Norge er verdensledende på å jobbe. Ingen andre land i verden har så stor andel av den voksne befolkningen i jobb. Vi har altså, med NHOs foretrukne forklaringsmodell, et paradoks: Norge har både flest som jobber og de beste trygdeordningene i verden. Hvis det var slik at folk valgte trygd frivillig, skulle vi tro at nordmenn jobbet mindre enn andre land. Konklusjonen kan bare bli én: At NHOs foretrukne forklaringsmodell rett og slett er dommedagstenkning. Eller, som det heter i NHO, best case scenario.
Det er slik at de andre landene har færre trygdede og færre som jobber, og vi må da spørre oss: hva driver de med? Svaret er nedslående, eller som NHO kanskje ville sagt, best case scenario. De er fattige. Noen lever på kuponger og veldedighet. Andre lever på slektninger og familie. Noen av-sparer, som økonomer kaller det når folk selger eiendom for å betale for løpende kostnader. Uansett har de svært lite, og får lite hjelp til å komme seg tilbake i jobb.
For et samfunn er ikke trygder bare kostnader. Når selv de fattigste blant oss har råd til å kjøpe seg mat, nye klær og varme opp huset, skaper det etterspørsel etter varer og tjenester som andre kan leve av å selge, og som de igjen betaler skatt av. Dette kalles en multiplikatoreffekt, og den kan bidra til å forklare paradokset ved at rause velferdsordninger ikke går hånd i hånd med katastrofale nasjonalregnskap. På toppen av dette bidrar sannsynligvis også de gode trygdeordningene til å gjøre terskelen inn i arbeidslivet lavere. Når arbeidsgiveren vet at det finnes et godt sosialt sikkerhetsnett for de som faller utenfor, kan han ta sjansen på å ansette noen som er i risikosonen, og tilsvarende for arbeidstakeren.
Det er ikke vanskelig å være enig når NHO mener at vi må hjelpe ungdom og andre som ønsker det ut i arbeidslivet. Men det er nødvendig å være uenig når NHOs foretrukne tiltak – dårligere hjelp til de fattigste – atter en gang trekkes frem. Det finnes ikke eksempler på land som har fått til lav ungdomsarbeidsløshet ved å stramme inn på tiltak som skal hjelpe fattige og uføre. Snarere vil ytterligere fattiggjøring av samfunnets fattigste gjøre at også deres barn blir tapere i arbeidslivet, fordi, som NHOs foredragsholder selv sa: uførheten smitter.
Sigve Indregard
sigve.indregard[at]gmail.com
Tekster fra kommentatorer tilknyttet manifestanalyse.no er personlige bidrag, ikke publikasjoner fra staben i Manifest Analyse.
Vist 5792 ganger.