Når velferd er viktigst og gode råd dyre
Fremtidens alderspensjon har en innebygd mekanisme for å justere pensjonsalderen etter hvert som levealderen øker. Tanken er at vi skal kompensere for at vi kommer til å leve lenger ved å arbeide lenger. Men for uføretrygdede er ikke det mulig. De har ikke lov å jobbe lenger, og for de aller fleste virker det derfor helt urimelig at de skal trekkes i pensjon.
For Arbeiderpartiet er visst ikke dette et spørsmål om rettferdighet. Det er en kommunikasjonsutfordring. Et parti som er bygd på ideen om en velferdsstat kan ikke enkelt argumentere for å bygge den ned. Så langt kan det se ut som om de har lånt et triks fra George Orwell: argumentasjonen er at den eneste måten vi kan ha råd til velferdsstaten, er å ta bort velferden.
På gårsdagens Dagsnytt Atten gjentok programleder og motdebattanter det samme spørsmålet fem ganger til Karl Erik Schjøtt-Pedersen: kommer regjeringen til å foreslå levealdersjustering av uførepensjonen? Svaret de fikk, fem ganger, handlet om noe helt annet. Schjøtt-Pedersen gjentok og gjentok at «uføretrygdede vil få mer kjøpekraft for hvert år».
Det blir omtrent som å spørre om hvilken gris som er tyngst, og få som svar at det ene er tyngre enn i går. Artig opplysning, men ikke noe svar på spørsmålet. Tydeligere kommer aldri Stoltenbergs menn å innrømme det, men hadde de kunnet avvise at planen finnes, hadde de gjort det. Planen om levealdersjustering finnes altså.
Det er systematikk i hvordan Arbeiderpartiet gradvis forbereder landet og folket på å utvide maskevidden i sikkerhetsnettet. Rapporter bestilles. Avissaker lekkes. Taler holdes. «Sannheter» som at Norge har en eksplosiv vekst i uføre og arbeidsledige plantes, uten at det har noen sammenheng med realitetene der ute.
Et eksempel er da Jens Stoltenberg i november 2009 benyttet et hopp i statistikken til å hevde at veksten i sykefraværet var ute av kontroll. Men selv hans egne dokumenter viste at store deler skyldtes tvungne svineinfluensa-sykemeldinger, og resten kunne forklares med nedgangstidene som finanskrisen medførte. Som forventet forsvant de ti prosentene igjen i 2010, men da hørte vi ingen statsminister som sa «heisann, det var visst ikke så viktig med tiltak likevel, det hele var en statistisk tilfeldighet».
Et annet eksempel er Arbeidsdepartementets famøse forsøk på å instruere en SINTEF-forsker om hvilke konklusjoner hun skulle trekke om sykefraværssituasjonen. Som Aftenposten har avslørt, skrev departementet ferdige avsnitt der konklusjonen endres fra «umulig å si noe sikkert» til «Norge har svært høyt sykefravær».
Arbeidsdepartementet forsøkte å bortforklare det med at det skyldtes en uerfaren byråkrat som tråkket over noen grenser. Brevet som SINTEF mottok med «rettelser» til sin forskning, har visst noen «glemt» å føre i postjournalen. Men en e-postutveksling jeg har fått tilgang til viser at den som holdt i saken var en betrodd seniorrådgiver i departementet, attpåtil et medlem av sekretariatet for ekspertgruppa om sykefravær. Det står på ingen måte til troende at han var ukjent med håndtering av forskning. Snarere peker dokumentene i denne saken i retning av at den politiske ledelsen i departementet har hatt sine labber langt inn i byråkrat-land.
Man kan tilgi politikere for å drive politisk aktivisme. De fleste av oss ønsker oss jo et system der de øverste lederne er folkevalgte. Lærdommen for oss i andre enden av propagandaen er å huske vår innføring kildekritikk. Og at det er vi som kan velge noen andre.
Sigve Indregard
sigve.indregard[at]gmail.com
Tekster fra kommentatorer tilknyttet manifestanalyse.no er personlige bidrag, ikke publikasjoner fra staben i Manifest Analyse.
Vist 309 ganger.