En zombiehær over Europa
Regningen for finanskrisepakkene er kommet, og politikere over hele Europa har bestemt seg for å sende den videre til arbeidsfolk og svakt stilte grupper. I England rammes studenter, arbeidsledige og unge mødre. En halv million offentlige stillinger skal bort. I Frankrike går det ut over pensjonister, ungdommer og offentlig ansatte. I Hellas, Irland, Spania og Portugal er det samme melodi.
Forrige ukes demonstrasjoner i London er en av de første krusningene av det som blir en større bølge av protester i Europa. Overalt rammes populære ordninger som arbeidsledighetstrygd, barnetrygd, utdanning, uføretrygd, pensjon og eldreomsorg. Regjeringene hevder at kuttene er nødvendige for å gjenopprette budsjettbalansen, som ble massakrert av de gigantiske støttepakkene for å redde banker og aksjemeglere etter finanskrisen.
Det er ikke rart folk reagerer. Sjelden har man mer direkte kunne observere at folk flest betaler for å redde lønna til de aller, aller rikeste i samfunnet. I tillegg er den langsiktige læringseffekten, sett med finansfyrstenes blikk, at de kan ta så mye risiko de vil: pensjonister, studenter og arbeidsledige vil bli satt til å betale når det går galt.
Mange spørsmål ber om å bli stilt, men det vesentligste er kanskje dette: Hvorfor velger lederne i det vi kaller demokratier å gjøre disse gigantiske, upopulære kuttene fra folk flest? Bevegelsen for den såkalte Robin Hood-skatten har vist at budsjettbalansen i stedet kan opprettes med en liten skatt på finanstransaksjoner. Det ville selvsagt vært upopulært i Londons finansdistrikt, men i et demokrati skulle man i utgangspunktet anta at politikerne heller vil være upopulære blant ti tusen finansfolk enn blant ti millioner velgere.
Svaret på dette mysteriet er det den australske økonomen John Quiggin kaller en zombie: en idé-zombie med det engelske navnet «trickle down economics». Ideen ble født under gjenoppbyggingen etter andre verdenskrig, mens sterke stater og store offentlige sektorer fortsatt kontrollerte store deler av økonomien. Ideens innhold er at økonomisk vekst ikke oppstår ved at folk flest blir mer produktive og friskere, men ved at de aller, aller rikeste drar lasset. Gjennom deres framsynthet og vilje til risikable investeringer dras resten av folket med – som gratispassasjerer. Pionerene bak denne ideen så derfor for seg at skattlegging av formuer og store inntekter var totalt meningsløst: det reduserte bare prestens lyst til å stå i regnet, slik at det dryppet mindre på oss klokkere.
Ideen har kollapset totalt i møte med faktiske tall. Hvis teorien var riktig, skulle vi forvente at vanlige folks inntekter økte mest når den rikeste prosentens inntekter også øker mest. I perioden fra 1945 til 1970 økte ikke de rikestes inntekter i Vesten i det hele tatt, men folk flest økte inntektene sine mer enn noen gang i verdenshistorien. Men stadig kunne «trickle down» være riktig, for det kunne jo hende at folk flest ville økt inntektene enda mer hvis man ikke hadde holdt igjen de rikeste.
I dagens politiske virkelighet kan det være vanskelig å forstå hvor radikal skattepolitikken i etterkrigstiden var, da forskjellene faktisk ble mindre. I USA var den høyeste satsen på topskatter over 90 % i mange stater. Arv ble skattlangt mange ganger tyngre enn i dag. Samtidig ble stadig nye offentlige prosjekter, som folketrygden, iverksatt for å styrke stillingen til vanlige folk. Så sterke virkemidler var nødvendige for å skape et mer likeverdig samfunn.
Men så, gjennom 70-tallet, kollapset det «gamle» etterkrigssystemet. De nye ideene, kort oppsummert som nyliberalismen, halverte blant annet skattetrykket på de aller rikeste i USA. Dette var en så god test på «trickle down» som man kunne håpe på. Hvis «trickle down» har rett, skulle da middelklassen oppleve en enda større vekst enn før. Realiteten var det motsatte. Den rikeste prosenten doblet oppskriftsmessig sine inntekter. Den rikeste promillen firedoblet inntekten. Men medianinntekten økte bare med 0.4 prosent per år, fra førtifem til femti tusen dollar – en samlet økning på lusne 11 %. Den fattigste femdelens inntekter økte ikke i det hele tatt.
Dette, og andre lignende erfaringer, tok livet av «trickle down»-ideen. Men den har nå et liv etter døden, som zombie. Det er den som gjør at økonomiske rådgivere for alle verdens regjeringer anbefaler å la banker og meglere slippe å gå konkurs, å la finansfolk få tjene så fete bonuser de vil, og for all del ikke skattlegge noen del av finanssystemet.
Virkeligheten har vist at det er helt andre faktorer enn lav skattlegging av de rike som medfører vekst i økonomien. Utdanningsnivå i befolkningen, lav risiko ved oppstart av nye bedrifter, tillit på tvers av inntektsgruppene, solid infrastruktur, mye midler til forskning – slike faktorer har betydning.
I Norge ser vi igjen ideen i den ideologiske motstanden høyreinspirerte politikere, dypt inn i Arbeiderpartiet, mot formueskatt, rederskatt og ikke minst i form av troen på at pensjonssystemet må belønne de som tjener mest fra før. Vi ser den også i den ekstreme oppmerksomheten som vies de minste vinkene til John Fredriksen, Kjell Inge Røkke og Rimi-Hagen.
Sigve Indregard
sigve.indregard[at]gmail.com
Tekster fra kommentatorer tilknyttet manifestanalyse.no er personlige bidrag, ikke publikasjoner fra staben i Manifest Analyse
Vist 710 ganger.