Farlige bonuser
AV ALI ESBATI
Trykt i Klassekampen 11.08.2010.
Fordelingen av lønn og formue er ikke bare et utfall av, men også grunnleggende bestemmende for hvordan økonomien fungerer.
Tre amerikanske forskere presenterte nylig en undersøkelse om sammenhengen mellom høye lederlønninger og det de kaller «meanness» i organisasjoner (altså å drive på en «slem» eller uetisk måte). Selskaper med høye lederlønninger og bonuser er signifikant mer tilbøyelige til for eksempel å ha en fagforeningsfiendtlig virksomhet, bryte med arbeidsmiljøbestemmelser og underfinansiere pensjonsforpliktelsene sine i betydelig grad (i USA er pensjoner sterkt knyttet til bedriften). Resultatene gjelder også når man kontrollerer for andre faktorer, som størrelsen på bedriften. Forskerne har også utført et enkelt eksperiment, der den som får spille sjef i en spill får ulik informasjon om sin egen og de ansattes lønn. Ved store lønnsforskjeller var sjefene betydelig mer tilbøyelige å sparke sine ansatte når de fikk den muligheten.
Dette er ikke noe særlig overraskende resultat. Som forskerne påpeker, finnes det en omfattende litteratur om hva som skjer ved stor maktasymmetri i profesjonelle relasjoner. For eksempel øker disposisjonen for at overordnede overser individuelle ulikheter hos underordnede og betrakter dem mer stereotypt. Samtidig er det nettopp denne maktasymmetrien de store lønnsforskjellene bidrar til.
Problemstillingen er aktuell. I USA har lederlønningene økt dramatisk de siste 25 årene. På slutten på 70-tallet tjente toppledere i børsnoterte selskaper 30-35 ganger medianlønnen. Nå er det over 100 ganger. Den andelen av lønnssummen som går til samfunnets best avlønnede promille er på nivåer som man ikke har sett siden mellomkrigstiden. 25 enkeltstående toppsjefer i amerikanske storselskaper har i løpet de siste ti årene kvittert ut 14 milliarder dollar. Det tilsvarer omtrent hele bruttonasjonalproduktet til Zambia. Denne utviklingen er ganske riktig ekstrem i USA, men ikke unik. Den sterke inntektsøkningen i de høyeste sjiktene gjelder de fleste vestlige land – også Norge.
Men kanskje dette er noe vi må akseptere hvis vi vil ha større verdiskapning, en større kake å dele på, rett man på rett plass, og så videre? Tja, det viser seg i alle fall at det ikke er mulig å finne robuste sammenhenger mellom kompensasjon til de fremste amerikanske toppsjefene og økonomisk fremgang for den bedriften de leder – noe som er i samsvar med annen forskning om resultatbaserte bonuser. Noen av de største bonusutbetalingene er kommet fra katastrofebedrifter. Direktøren for investeringsbanken Merrill Lynch, Stanley O’Neal, som førte inn bedriften ut i et uføre, forlot banken med en sluttpakke verdt 162 millioner dollar. Før bedriften ble tvunget inn under Bank of America, sørget man for å smugle ut fire milliarder dollar i bonuser. Av de 243 milliarder dollar som USAs regjering betalte som nødlån til finanssektoren, gikk minst 18 milliarder til bonuser på Wall Street.
Men hva så? Er det ikke bare slik at dette bestemmes av tilbud og etterspørsel på markedet? Joda. Og det er et marked som er til forveksling likt en herlig herreklubb. Den som begynner å se på styrer og direktører i ledende bedrifter, finner snart at det er en gruppe menn som går igjen. Det gjelder også i Norge, noe som blant annet ble påvist empirisk i makt- og demokratiutredningen. Disse mennene setter altså i all hovedsak hverandres lønninger og bonuser. Og befester hverandres maktposisjoner, men uten at det er gjenstand for noen demokratisk kontroll.
Poenget er altså at dette ikke bare er kuriosa, eller grunn til abstrakt moralsk indignasjon. Det påvirker konkret mange menneskers livs- og arbeidsvilkår. Fordelingen av lønn og formue er ikke bare et utfall av, men også grunnleggende bestemmende for hvordan økonomien fungerer.
På et makroøkonomisk plan har den skjeve inntektsfordelingen spilt en avgjørende rolle som en av årsakene til finanskrisen. Den store ansamlingen av ressurser i noen få hender har bidratt til en ekstrem ekspansjon av utestående lån, bobler på eiendoms- og aksjemarkedene, og et svarteperspill som har gått ut på å skjule og sende videre risiko til andre – det som har fått navnet «finansielle innovasjoner».
Alle disse lønns-, aksje- og bonusmilliardene gir altså betydelig mer enn kjøpekraft på bankkontoen. De gir økonomiske eliter muligheten å bygge seg en egen sfære på avstand fra resten av samfunnet, og sterkere politiske, ideologiske og juridiske muskler til å isolere og overvåke denne sfæren. De gir kort sagt et hardere, slemmere samfunn.
ALI ESBATI
Vist 288 ganger.