AV MAGNUS E. MARSDAL
Trykt i Klassekampen 19.6.2010

I siste nummer av Samtiden og i Dagbladet (25.5.) løfter NHOs tankesmie Civita lansen for de som faller utenfor det norske arbeidsliv. Civita vil nå framstå som fattigfolkets fremste forkjemper.

Civitas Marius Doksheim påpeker hva han tror er «den norske modellens største problem»: «De minst produktive skyves ut av det norske arbeidsmarkedet». Han viser til innvandrere, til de litt syke, til de som «jobber litt saktere». Disse har lavere sysselsetting enn de 100 prosent friske, observerer Civita. Tankesmien hevder dette et svik som følger av vår relativt egalitære tradisjon: «Den norske velferdsmodellen svikter alle som har lav produktivitet […] Årsaken til at det er slik, er at vi har høye lave lønninger sammenlignet med andre land.»

Den paradoksale påstanden er at Norge «svikter» de dårligst stilte ved å ikke ha lave nok lønnsnivå. Mennesker med «lavproduktiv arbeidskraft» får rett og slett aldri en sjanse i Norge, er påstanden, fordi det ikke finnes jobber med lav nok lønn til at disse kan være lønnsomme å ha i jobb. Civita mener veien til et inkluderende arbeidsliv er lønnskutt for samfunnets lavest lønte: «For å bedre integreringen i arbeidslivet må vi derfor tåle at noen tjener dårligere enn andre. Vi må tåle at de tjener det vi i dag tåler at de får i trygd,» skriver Doksheim.

Resonnementet kan virke tilforlatelig. Men hvor blir det av tallene? Dokumentasjonen? De harde fakta? For eksempel: Er det slik at lavt utdannede og ufaglærte i Norge faller mer utenfor enn i andre land? Ikke engang dette synes Civita å ha undersøkt. Manifest Analyse har sjekket.

På dette punktet er det nærliggende å sammenligne Norge med USA, et land med høy produktivitet og samtidig et lavlønnsnivå langt under det norske. USA burde etter Civitas logikk være et nirvana for sysselsetting av de lavproduktive – for eksempel folk som ikke har fullført videregående. Sysselsettingsgraden for disse er i USA 58 prosent. Dette ligger klart over Tyrkias 49 prosent, Italias 52,5 prosent eller Tysklands 53,8. Men det ligger samtidig langt under Norges nivå: 64,7 prosent (OECDs tall fra 2007).

Civitas premiss viser seg å være helt feil. Norge har høy sysselsetting av ufaglærte, ikke lav. Mens Civita svartmaler «den norske modellen» og dens «høye lave lønninger» som en ekskluderingsmaskin, viser tallene at Norges sysselsetting av de lavt utdannede (og dermed «lavproduktive») i virkeligheten ligger i toppsjiktet blant OECDs medlemsland.

I Sverige har Civita en storebror som heter Timbro. Ved 20-årsjubileet i 1998 forklarte mektige Timbro en av hemmelighetene bak sin suksess: «Timbro har råd til å anlegge det lange perspektivet og repetere sin kritikk som en full papegøye, helt til den begynner å gjøre inntrykk.» Det er mulig Civita har lært av svenskene.

For også Civita-notatet «Uføreeksplosjonen, Hva kan vi gjøre med den?» inneholder en grov fordreining av virkeligheten. I sin dramatisering av det økende antallet uførepensjonister hevder Civita her at det er et stort finansielt problem for det offentlige at «flere og flere ikke deltar i den dugnaden velferdsstaten er». Men hva er fakta?

I 1975 var sysselsettingsgraden i Norge 60,8 prosent (av alle i alder 16–74 år). I 1990 var den 65,6 prosent og i 2009 var den 70,5 prosent. Mens Civita påstår at «flere og flere ikke deltar», er virkeligheten at flere og flere deltar. Det vil være interessant å høre hvordan Civita får sin egen påstand til å passe med virkeligheten.

Kristin Clemets tankesmie er ikke alene om analyser høyt hevet over fakta. Oslo Høyres leder Michael Tetzschner sa for eksempel i sin tale til Oslo Høyres årsmøte i januar: «Sykelønnsutviklingen er ute av kontroll […] Den er som en gjøkunge som sparker alle andre gode formål ut av redet.» Manifest Analyse sjekket tallene, og de viste noe ganske annet. Statens utgifter til sykepenger har, som andel av fastlandets BNP, gått både opp og ned de senere årene, men de er på ingen måte ute av kontroll. Faktisk ligger de litt under nivået fra 1991 og langt under nivået fra perioden 1999–2004.

Så blir spørsmålet: Hvorfor denne svartmalingen? Hva er det i høyresidens politikk og ideologi som gjør det så vanskelig for Civita og co å forholde seg ærlig og redelig til fakta om norske samfunnsforhold?

Magnus Engen Marsdal,
Utreder i Manifest Analyse