Regningen fra Hellas
Hvem sine interesser blir forsvart av «redningspakken» fra EU og IMF?
AV ALI ESBATI
Trykt i Klassekampen 19.05.2010
To tyske høyrepolitikere foreslo nylig at Hellas – for å komme seg ut av krisen – skulle selge et par øyer. Pressen fulgte opp med å be grekerne skjerpe seg og se til Tyskland, der man «står opp tidlig og arbeider hele dagen». Over hele Europa har vi blitt fortalt omtrent det samme: Greske arbeidere må forstå at de ikke kan late seg hele arbeidsdagen og så gå tidlig av med pensjon for sitte på solfylte tavernaer og drikke bort pengene til hardt arbeidende nord- og vesteuropeere.
Men OECDs statistikk over gjennomsnittlig antall arbeidstimer per person viser at grekere ikke bare arbeider mer enn tyskere og nordmenn, men faktisk mest av alle i Europa – hele 2152 timer per år, mot 1430 for tyskere og 1422 for nordmenn.
Pensjonsalderen i Hellas er 60,9 år for kvinner og 62,4 år for menn – høyere enn for tyske menn. Grekere lever færre år etter pensjonsalderen enn mange andre europeere, som franskmenn, finner – og tyskere.
Hellas har riktignok – i likhet med USA og Storbritannia – hatt store budsjettunderskudd. De offentlige utgiftene er lavere i forhold til BNP enn i mange andre land. Man har imidlertid hatt et inntektsproblem. Den svarte sektoren er stor – kanskje størst i EU. Steinrike rederfamilier har håvet inn skattefrie milliarder på offshorevirksomhet. Skattefordeler har blitt strødd over samfunnets toppskikt. Den greske overklassen konverterer nå sine ubeskattede bankinnskudd til dyre eiendommer i utlandet.
Gresk økonomi som helhet presses av at euro er tilpasset tysk eksport. Tysk industri – der arbeiderne har hatt en svært lav reallønnsutvikling – pumper ut varer til andre europeiske land som ikke har kunnet tilpasse handelsvilkårene sine gjennom en egen valuta og der egen produksjon blir utkonkurrert av importen.
Nå har den greske staten havnet i betalingsproblemer. Finansflokken krever høyere renter på statsgjelden. EU og IMF har gått inn med en «redningspakke» med en rekke vilkår. Statlige selskaper skal selges, arbeidsmarkedet skal dereguleres, det skal innføres ansettelsesstopp og lønnssenkning i offentlig sektor, behovsprøvd arbeidsløshetstrygd og dårligere pensjonsvilkår.
Dette er ikke vilkår som skal gjøre at Hellas’ økonomi kommer på føttene. De er snarere tilpasset samme interesser som har drevet frem – og har levd godt på – oppblåste finanspapirer. De milliardgarantiene som har blitt trommet sammen, gir bankene mulighet til å videreselge verdiløse papirer og kjøpe mer lukrative papirer for pengene. Det gjøres gjennom at en voksende del av frukten av gresk arbeid i tiden framover ikke skal garantere velferden for greske lønnstakere og pensjonister, men tyske, franske og gresk bankpapirer som i utgangspunktet har vært overvurdert. Det er en gigantisk overføring av makt og ressurser. Derfor jubler børsene.
I IMFs notat om avtalen med Hellas antar man at arbeidsløsheten vil øke til rundt 14 prosent og holde seg der de nærmeste fem årene. Og med de antagelsene som IMF selv gjør om effektene av et gjennomført innstramningsprogram, beregner man at gjelden vil øke fra 115 prosent av BNP til 150 prosent 2013. Med svakere vekst eller med deflasjonstendenser blir det henholdsvis 160 og 176 prosent. Slike scenarier er mer sannsynlige på grunn av de gigantiske nedskjæringene og fordi Hellas sitter fast i grepet til den europeiske sentralbanken.
Det betyr altså at Hellas blir fattigere, samtidig som den greske staten kommer til å kunne møte samme finansielle problemer som i dag, men i større skala, om noen år – kanskje enda tidligere.
Som vanlig har store deler av økonomkorpset erklært at alt dette er nødvendig. Det er like forutsigbart og like mystifiserende som ordinering av Ave Maria mot synd. Sjeføkonomen i First Securities, Harald Magnus Andreassen, sa nylig følgende til Klassekampen: «Innstrammingene som kommer [i Hellas] er helt nødvendige. Selv under kommunismen kunne man ikke bruke mer enn det man produserte». Det er mulig. Men under finanskapitalismen går det tydeligvis helt utmerket en god stund. Det er den ordningen Europas politiske og økonomiske eliter nå skriver regler for å bevare. Når greske fagforeninger protesterer mot det, fortjener de derfor vår støtte.
Ali Esbati
Økonom, Manifest Analyse
Vist 895 ganger.