«En kynisk fiasko». Slik oppsummerte nylig Sveriges største avis den folkelige dommen over omleggingen av den svenske sykelønnsordningen. Likevel har en av de hovedansvarlige – høyrepolitikeren Gunnar Axén – nylig vært på besøk hos den norske arbeidsgiverfinaniserte tenketanken Civita, for å svare på spørsmålet «Trengs det mer radikale grep?»

Civita har nå sluppet rapporten «Den norske syke». Utgangspunktet er «paradokset» at Norge har «verdens høyeste sykefravær, og samtidig en av verdens friskeste befolkninger». Nå er dette, som mange etter hvert har påpekt, ikke et paradoks i det hele tatt. Hvis flere har mulighet til å være borte fra jobben når de er syke, er det langsiktig positivt for folkehelsa. Norge har dessuten en av verdens høyeste sysselsetningsnivåer. Spesielt markant i internasjonal sammenlikning er den høye andelen kvinner og eldre som er i jobb. Det er bra for økonomien – og det drar opp sykefraværsstatistikken. Norge er dessuten et land med uvanlig lav arbeidsledighet. Også det er bra for økonomien – og drar opp sykefraværsstatistikken.

Men Civita mener likefullt at vi nå behøver ”gode insentiver for dem som trosser helseplager”. Det innebærer at man bare skal få 70 prosent av lønnen ved sykdom og at leger og NAV får en sterkere «portvokterrolle». Sverige inspirerer.

I en ny bok, «Kampen om sjukfrånvaron», har Bjørn Johnson ved Malmø Høyskole analysert den svenske debatten om temaet. Den viser hvordan påstander som var overdrevne eller feilaktige ble banket inn som faste premisser i den politiske samtalen gjennom det første tiåret av 2000-tallet.

Gang på gang ble det påstått at Sverige hadde Europas eller verdens største sykefravær. (Blant annet i en rapport som het, jada, «Den svenska sjukan»). Disse sammenlikningene tok ikke hensyn til at lange sykemeldinger ikke er med i de fleste lands sykefraværsstatistikk. Dette påvirker til en viss grad også norsk statistikk. En del av det som regnes som sykefravær her blir klassifisert annerledes i andre lands ordninger.

I svensk debatt ble det etablert som en sannhet at sosialforsikringsutgiftene «vokste ukontrollert». I virkeligheten var de som andel av BNP klart lavere da debatten var på sitt heteste, enn på slutten av 1980-tallet. Sammenlikn med norsk debatt, der kostnadene for sykelønn ligger på samme nivå som for tjue år siden og lavere enn for fem år siden, uten at dette hindrer eksempelvis Høyres Michael Tetzschner i å snakke om en «gjøkunge» i statsbudsjettet. Nok en metafor i reprise – det svenske Centerpartiets leder Maud Olofsson kalte i 2002 sykepengene for «en gjøkunge som fortrenger andre viktige reformer».

I Sverige ble det snakket om «en eksplosjon av nye sykemeldinger». I virkeligheten var det lengre sykemeldingsperioder som drev opp statistikken. Problemet var åpenbart ikke at folk simulerte seg til fravær her og der. Det var at de var alvorlig syke, og at det ikke fantes noen veier for dem tilbake til arbeidslivet. Likevel ble debatten dominert av spekulasjoner om arbeidsmoral og fusk.

Også her finnes det paralleller til Norge i dag. En rapport fra helsedirektoratet i januar viste at mellom 2002 og 2007 så sank antallet sykepengetilfeller per person. Det er de lange sykefraværstilfellene som får gjennomslag i statistikken. Det taler – blant annet – mot en allmenn forverring av arbeidsmoralen. Likevel spres bildet av utbredt lathet. «Lavere ytelser ved fravær kan styrke betydningen av plikter og personlig ansvar», fastslår Civita-filosofen Lars Kolbeinstveit. Som om det er pliktfølelse som mangler i de sykepleiere og barnehageansatte som går småsjuke på jobb og sliter seg ut. Det faktum at pliktdrevet sykenærvær er vanligst i nettopp de sektorer der man har høyt sykefravær bekymrer ikke Civita.

I Sverige mister man nå retten til sykepenger etter seks måneder hvis man antas å være i stand til å ta noen form for arbeid – uansett om det arbeidet finnes eller ikke. Som jeg tidligere har skrevet om her, har det fått brutale konsekvenser for tusenvis av mennesker. Kreftsyke som tvinges til å stille seg i arbeidsløshetskøen, folk med alvorlig angst som frarøves trygden. I følge svenske NAVs egen veileder skal for eksempel en person som to ganger om dagen må sondemates av en pleier som utvider spiserøret hans, ikke bevilges sykepenger.

Den kortsiktige gevinsten av å kaste syke mennesker ut i desperasjon har i Sverige utgjort et bidrag til skattesenkninger på 80 milliarder kroner, og forsterker dermed de største inntektsforskjellene siden man begynte å måle statistikken i 1975. I Norge foreslår Civita at pengene staten «tjener» på å legge større byrder på de syke, skal brukes til å senke skattene. Det ville nemlig «styrke mulighetene til å ta individuelt økonomisk ansvar når man er syk.»

Høyresidens felleskap over landegrensene er rørende. Men det bør ikke få lov til å ødelegge sykelønnsordningen. Her er enda et svenskesug å holde seg unna.

Ali Esbati
Økonom, Manifest Analyse