«Det er ikke noe problem i seg selv at noen blir rikere enn andre» skriver Høyres sosialpolitiske talsmann Torbjørn Røe Isaksen på sin blogg. I følge forskerne bak boken The Spirit Level tar Isaksen feil: Det er et problem forskjellene øker, selv om de fattige ikke blir fattigere. Økt ulikhet gir i seg selv redusert folkehelse og sosial kvalitet, og ikke bare blant de fattige, viser forskningen.

I dag kommer professor i sosialepidemologi Richard Wilkinson til Oslo. Han møter Røe Isaksen og Manifest Analyses økonom Ali Esbati under vårt frokostmøte, der funnene i The Spirit Level er tema. Deretter møter Wilkinson eksperter i Helsedirektoratet, før han reiser videre til Sverige for å lansere boka under navnet Jämlikhetsanden. Därför är mer jämlika samhällen nesten alltid bättre samhällen.

Wilkinson er en internasjonal størrelse. I over 30 år har han studert helse- og sosiale forskjeller. Blant annet sto han bak arbeidsgruppen som i 1980 ga ut den banebrytende Black Report on Health Inequalities i England. Han har i regi av Verdens helseorganisasjon (WHO) vært medforfatter av Social determinants of health: the solid facts. I The Spirit Level viser Wilkinson, sammen med professor i sosialepidemologi Kate Pickett, at økt sosial ulikhet i seg selv er skadelig for folkehelsa og forverrer en rekke samfunnsproblemer. Derfor har boka undertittel Why More Equal Societies Almost Always do Better.

De britiske forskerne har sammenlignet statistikk og forskning gjort over 30 år i tjue forskjellige rike land. De har kartlagt inntektsforskjeller, sosiale problemer og folkehelsa i landene. De finner at to land med samme BNP, altså totale inntektsnivå, kan ha svært ulik folkehelse. De forklarer dette med at når rike land når et visst inntekstnivå, blir det i økende grad ulikheten mellom innbyggerne som får konsekvenser. Landet med høyest ulikhet har dårligst folkehelse.

Boken The Spirit Level (som betyr vater på engelsk) presenterer funn på følgende områder: Forventet levealder, barnedødlighet, fedme, skoleprestasjoner, antall drap, antall fengslede, sosial mobilitet, grad av mellommenneskelig tillit, tenåringsfødsler, psykiske problemer og narkotikamisbruk. Som alle kan se, er dette felt som sier svært mye om hvor velfungerende og trygt et samfunn kan sies å være. Og for hver av parametrene de måler får forskerne bekreftet at det er landene med lavest inntektsforskjell som kommer best ut.

Wilkinsom og Pickett finner at USA, Storbritannia, Singapore og Portugal har størst grad av inntektsforskjell. Blant de med lavest forskjell finner vi de nordiske landene og Japan. At de nordiske landene og Japan er veldig forskjellige på andre måter understreker poenget her. Det de deler er lave inntektsforskjeller. I Norden er dette oppnådd gjennom en omfordelende skattepolitikk, mens Japan har lave inntektsforskjeller i utgangspunktett. Resultatet er det samme: bedre folkehelse og mindre kriminalitet.

Dette burde ha konsekvenser for hva slags politikk faktabaserte partier ønsker å føre. Men høyresiden har en fascinerende evne til å se bort fra hvordan materielle forskjeller både gir innbyggerne helt forskjellig utgangspunkt for sine liv og påvirker samfunnets kvalitet som helhet. Den sosiale mobiliteten, altså den enkeltes faktiske mulighet til å få en annen samfunnsposisjon enn sine foreldre, er atskillig høyere i de skandinaviske landene enn for eksempel USA. Med andre ord: den amerikanske drømmen er lettere å oppfylle i Norge enn i USA. Blant forklaringene viser forskerne til at skolen i Norge så å si utelukket er finansiert av det offentlige. Det er selvfølgelig likevel mulig å gå inn for flere privatskoler, men med denne forskningen kjenner vi til noen av konsekvensene. Friheten, som høyrefolk gjerne vil kalle det, til å gå på private skoler, er samtidig friheten til å forsterke klasseskiller basert på formue og inntekt.

Forfatterne av The Spirit Level gir oss interessante refleksjoner over de manglende visjonene for et bedre samfunn hos den jevne politiker. De mener også vi velgere har mistet evnen til sammen å se for oss et annet, bedre samfunn. I stedet er vi mest opptatt av å prøve å forbedre vår individuelle posisjon innenfor samfunnet vi lever i, skriver forfatterne. The Spirit Level gir noen ideer til hvordan et bedre samfunn kan være mulig å utvikle. Og det er ikke gjennom økte forskjeller.

I stedet for å slå oss til ro med at Norden kommer godt ut i denne boka, bør vi se på disse vitenskapelige funnene som en oppmuntring til å styrke rettferdigheten og samfunnskvaliteten som skapes ved omfordeling. Derfor er Wilkinsons forskning interessant for alle som ønsker å styrke og opprettholde universelle velferdsordninger. Eller også det som Jens Stoltenberg har innført forbud mot: Å øke skattene, når det trengs. Selv om Høyres politikere kanskje ikke vil vite av det, viser nemlig forskningen at økt utjevning er noe av det viktigste regjeringen kan gjøre for å forbedre folkehelsa. Kanskje vi til og med får ned sykefraværet?