AV MAGNUS E. MARSDAL
Trykt i Klassekampen 5.12.2009.

Mennesker jeg kjenner klager over Clemets kynisme. Jeg tror de tar feil. Hun gjør ikke annet enn å uttale seg ærlig og oppriktig. Ut fra sine forutsetninger.

Clemets utgangspunkt er sterk bekymring for omfanget av sykefravær. Hun mener dette har økt, og at økningen skyldes at det er skjedd noe med «verdier og moral» i Norge (VG, 27.8.). Nærmere bestemt hadde nordmenn før i tiden «høy moral, arbeidsiver og arbeidsplikt», mens slike dyder nå er «blitt mindre fremtredende» (Ukeavisen Ledelse, 27.11.). Clemet tidfester ikke moralsammenbruddet, men det må ha skjedd på 1960-tallet eller noe. NHOs statistikk for sykefraværsdager i prosent av alle avtalte arbeidsdager viser nemlig at nivået i 2002 var omtrent identisk med nivået i 1970. Etter 2002 har vi kun Statistisk sentralbyrås tall, som viser 7,8 prosent fravær for 2002 og 7,0 for 2008.

10-TIMERS-POLAKKEN
Som kontrast til nordmenns arbeidsmoral framholder Civitas leder noen polakker som hun forteller at «hjalp oss» med oppussing. Polakkene sto på hele tida, ti timer om dagen. Clemet forteller at de hadde «en helt annen innstilling» enn nordmenn. Kanskje ikke så rart, tatt i betraktning at 8-timersdagen ble lovfestet for de fleste arbeidere i Norge i 1919. Gammel vane kan være vond å vende.

TILBAKE TIL HØIRE?
Kampen mot 8-timersdagen er ikke det eneste som lukter av 1800-tall i Kristin Clemets ideologiske kram. Etter sin påstand om at stortingspartiene ikke kutter i sykelønna fordi de er «skremt til taushet» av «frykten for å miste velgere», legger hun til: «Det er synd.» Det samme ville mange i Høire ment den gang arbeidere kun var arbeidskraft, ikke samfunnsborgere med stemmerett. Ut over 1900-tallet ble det vanligere å mene at den typen relasjon mellom velgere og lovgivende makt Clemet beskriver har mange positive effekter.

«Civita skal formidle kunnskap,» hevder selskapets nettside. Men hva vet høyrefolket om arbeidsliv? Civita og Høyre vil ha ned sykefraværet, men krever samtidig mest mulig anbud og priskonkurranse. Det private selskapet som overtok halve søppeltømminga i Høyre-styrte Trondheim 1. november 1998 tilførte samfunnet en «innsparing» som besto i å drive arbeidstempoet dit hen at bare menn under 35 kunne greie jobben, eller faktisk ikke de heller. Av 13-14 som begynte i 1998 var det sommeren 1999 bare 3-4 igjen, og samtlige var sykemeldt. Av 19 ansatte i det private firmaet som forskere intervjuet i mai 1999, hadde 16 sluttet ett år senere. Høyre tvang samtidig igjennom kutt fra tre til to mann også på kommunenes egne renovasjonsbiler. Resultat: Eldre ansatte ble presset ut i sykemelding og uførhet. Et relativt lavt sykefravær blant renovasjonsarbeiderne kom raskt opp i hele 26 prosent. Kostnadene for samfunnet av Høyres effektivisering ble selvsagt betydelige. (Dokumentert i en De Facto-rapport fra 2001.)

MIDLERTIDIG TILLIT?
Clemet og Høyre ønsker også økt adgang til midlertidige ansettelser. Hvilket grunnlag gir det for gjensidig ansvarsfølelse mellom virksomhet og ansatte, økt motivasjon, deltakelse og annet som forebygger sykefravær? Jordmor Ragnhild Fosse ved Nav Arbeidslivssenter i Hordaland mener midlertidige ansettelse er lite lurt for å holde gravide ansatte på jobb: «Mange har ikke fast ansettelse, og føler nok ikke samme lojalitet til en arbeidsgiver som heller ikke forplikter seg overfor dem. Det gjør at unge folk tar mer ansvar for seg selv, og mindre for arbeidsgiveren.»

Clemet ønsker karensdager og kutt, fordi halvsyke tvilstilfeller da i høyere grad vil kare seg på jobb. Hvor lurt er dette for helsa? «Det å bli presset til å gå på jobb når helsa skranter er en trussel mot helsetilstanden på lengre sikt,» påpeker Per Øystein Saksvik, professor i psykologi ved NTNU. Clemet presser på, okke som. Kynisk? Ikke nødvendigvis. Kanskje har Civita-sjefen rett og slett mangler innsikt i situasjonen til ansatte lenger nede i arbeidslivet – for eksempel kvinner som slites mellom hovedansvar for barn og familie hjemme og harde krav på jobben? «Clemet har aldri latt familielivets plikter i villaen på Holmen stå i veien for en sentral posisjon i norsk samfunnsliv,» forteller et portrettintervju. «Løsningen har vært å kjøpe seg fri. – Jeg har for eksempel alltid hatt praktikant og skammer meg ikke for det,» sier hun (Universitas, 28.11.01.).

KLASSEFORDOMMER
Ut fra sine forutsetninger – villalivet med ti-timers-polakker og praktikant og utdanning fra BI – gjør Kristin Clemet som best hun kan. De insinuerende dommene hun feller over «verdier og moral» hos mennesker hun aldri har møtt er ikke bygget på kunnskap. De er derfor fordommer. Nærmere bestemt klassefordommer.

Med sine uttalelser i sykelønnsdebatten avdekker Kristin Clemet et førdemokratisk samfunnssyn formet av overklassens sosiale avsondrethet og mangel på kunnskap om vanlige arbeidsfolks virkelighet. Den tilsynelatende økonomifaglige legitimeringen BI-teorien tilfører dette verdensbilde makter aldri helt å skjule de dominerendes selvrettferdige følelse av at når andre mennesker har mindre, tjener mindre, betyr mindre og sykmeldes mer, så må det dypest sett være fordi det er noe mindreverdig – eller i alle fall noe mindre ambisiøst – ved disse menneskene. Det må være noe i veien med deres «verdier og moral».

Kristin Clemet gjør sitt beste, ut fra sine forutsetninger. De synes datostemplet cirka 1880.

Magnus E. Marsdal
Utreder, Manifest senter for samfunnsanalyse