Måten SV snakker om oljemotstand på, treffer i Oslo, men ikke i nord.

AV BENTE AASJORD

Hentet fra Klassekampen, 22.09.2009.

Nord-Norge sier et klart nei til å åpne fiskefeltene utenfor Lofoten og Vesterålen (LoVe) for oljeboring. Dette var også en hovedsak for SV i valgkampen. Hvorfor vant ikke SV stemmer i nord?

Dette forsøkte jeg å si noe om i et intervju Klassekampen trykket fredag i forrige uke. Dessverre fikk jeg ikke sitatsjekke intervjuet. I tillegg var et av mine viktigste poenger – fiskeriene – utelatt. Dette skapte en feilaktig og skjev framstilling. Jeg vil her – med egne ord – gjøre rede for min analyse.

SV ble valgets taper og gikk mest tilbake (–2,6 prosent) i forhold til valget i 2005. I Nordland og Finnmark var tilbakegangen betydelig større (henholdsvis –3,5 og –4,8), mens i Troms var tilbakegangen noe mindre (–2,2).

Kommentatorene konkluderte raskt med at SVs og Venstres tilbakegang betød at miljøsaken ikke er viktig for folk. Nordlys-redaktør Hans Kristian Amundsen i Tromsø fastslo med et glis på Dagsrevyen at oljemotstanden var et Grünerløkka-fenomen. Oljeindustriens landsforening (OLF) gikk enda lengre: Valgresultatet var et massivt ja til oljeutvinning i nord. Disse analysene er ikke bare gale. De avslører også en manglende forståelse for hva oljesaka i nord handler om. Det tror jeg heller ikke SV hadde tenkt godt nok gjennom.

Så sent som 18. august viste en meningsmåling gjort for NRK at motstanden mot oljeboring i LoVe er stor i hele landet, og aller størst i nord. 55 prosent av befolkningen i Nord-Norge var mot. To uker senere bekreftes motstanden i en ny meningsmåling som InFact gjorde for NRK i Nord-Norge. Denne målingen skilte mellom åpning for oljeboring i kommende stortingsperiode (36 prosent for, 40 prosent mot) og de som vil ha varig vern (15 prosent). Rett før valget er det ikke overraskende at den største andelen motstandere forholdt seg til kommende stortingsperiode. Det er da forvaltningsplanen skal revideres, og da Ap skal komme ut av skapet. I alt sier altså 55 prosent av nordlendingene nei. Den sterke oljemotstanden og den dramatiske nedgangen til det partiet som gikk sterkest mot olje i LoVe, er et av valgets store paradokser. Dagen derpå erkjente Kristin Halvorsen på Dagsrevyen at man nå skulle sette seg ned å drøfte partiets kommunikasjonsstrategi. Det tror jeg er lurt.

På SVs webside flagges LoVe-saken som en av partiets tre hovedsaker. Følger man linken, er et oljefritt LoVe først og fremst en global klimasak. Dernest kommer argumentene om at havområdene er vakre, ressursrike og sårbare. Fiskerinæringen er ikke nevnt. Følger man linken til partiets klimapolitikk, kommer havvindmøller som et viktig alternativ til olje og gass. I Nord-Norge er ikke LoVe-saka først og fremst ei vernesak. Ei heller et klimaspørsmål. Det er i all hovedsak en konflikt om hva havet skal brukes til, representert ved to næringer, den ene tradisjonell og langsiktig, den andre industriell og kortsiktig.

Stridens kjerne er ikke å verne sårbar natur eller klima, men at det ikke er plass til både fiskeri og oljeaktivitet på den syltynne hylla som utgjør sokkelen utenfor Lofoten og Vesterålen. I tillegg utgjør oljeaktiviteten en trussel mot det marine miljøet og dermed fiskernes næringsgrunnlag. Fiskerne og kystbefolkningen har – naturlig nok – et pragmatisk forhold til havet. Så også denne konflikten. Saken eksploderte allerede i fjor, da seismikkaktiviteten skviste fiskerne fra feltet. I år gikk staten til det skritt å betale fiskerne for å la være å sameksistere. Det er et alvorlig nederlag, både for oljenæringen og fiskeriminister Helga Pedersen.

Måten SV kommuniserer LoVe-saken på, treffer i Oslo, men ikke i nord. Visst er Oslo viktig, men det er i nord kampen vil stå. En åpning av Lofoten og Vesterålen kan ikke skje uten samtykke fra befolkningen som lever her. Om jeg var valgkampstrateg i SV, ville jeg laget et 3D-kart som viser hvordan sokkelen utenfor Lofoten og Vesterålen ser ut. Sammenlignet med Nordsjøen og Norskehavet er den syltynn. To mil på det smaleste. Her vandrer og gyter fisken. Her setter fiskerne sine bruk, her foregår det turisme og oppdrett, og her er det omfattende skipsfart. Her håper oljeselskapene å gjøre de feiteste funnene.

Det er bare ikke plass. Verken til oljeinstallasjoner eller vindmølleparker. Sokkelens geografi er et av nei-sidens aller sterkeste politiske kort. Brukes dette, må ja-siden slutte å argumentere med hvor «bra» sameksistensen har gått i Nordsjøen. Og Jens Stoltenberg kan ikke gjenta at havområdene i nord er så store. Det er sokkelgeografien som viser at sameksistens utenfor Lofoten og Vesterålen er en illusjon. Verken olje eller fisk kan hentes utenfor sokkelen. Noen må ut.

Bente Aasjord, statsviter og skribent.