Verdighet på anbud
En god foretningsidé er ikke nødvendigvis en god idé.
Konfrontert med uverdige forhold i et pleiehjem i Høyre/Frp-styrte Oslo i forrige uke, forklarte Siv Jensen til NRK at ”nå er jo ikke dette et sykehjem som er eid av kommunen”.
En interessant uttalelse, på bakgrunn av at Frps hovedgrep i eldreomsorgen – ved siden av det halvkamuflerte ønsket om å gjøre Carl I. Hagen til eldreminister – er å sørge for mer av nettopp slike privateide sykehjem.
Ett sånt, var Midtåsen sykehjem i Oslo, der Frp har hatt ansvaret for eldreomsorgen siden 2003. Aftenposten skrev om det i 2007. En tidligere ansatt fortalte om instrukser for å spare inn på bleier til de gamle: ”Om det bare var en liten skvett i bleien, skulle vi bare putte den på igjen.” I stedet for ”helgekos”, ble det ”noen tørre kjeks”. Virksomheten ble til slutt stoppet av Fylkeslegen. Og Sylvi Listhaug, politisk ansvarlig for privatiseringen, var ”sjokkert”. Etter at sjokket gikk over har hun ivrig fortsatt med privatiseringene.
Midtåsen sykehjem ble drevet av storselskapet Attendo Care. I Sverige, der Attendo har større virksomhet, har skandalene vært mange flere. I et tilfelle i Uppsala ble en kreftsyk og dement mann liggende i sin egen avføring så lenge at den tørket fast og var umulig å få bort fra kroppen uten å samtidig gi smertestillende morfin. Mannen døde et døgn senere. Andre eksempler handler om en mann som ved en feil ble registrert som død og derfor ikke fikk mat på tre dager, en autistisk gutt som når han ble forlatt uten tilsyn gjentatte ganger proppa munnen full med farlige medisiner, en mann som ikke fikk sine bandasjer omlagt på fjorten dager. Ved et pleiehjem fikk de ansatte ordre om å handle inn maten i sin fritid. Selskapet har dratt på seg et 30-talls anmeldelser for vanskjøtsel. Men lista hadde nok vært lengre, om det ikke hadde vært for at man gjennom systematisk bruk av usikre ansettelsesformer hadde motvirket drivkraften til å varsle om problemer. Attendo har derfor også skaffet seg en lang liste med tvister om brudd på kollektivavtaler, arbeidsmiljølover og loven om ansettelsesvern.
Attendo-konsernet vokser i hele Norden. De fremla resultater på drøyt 300 millioner svenske kroner i 2008. Skandalene har ikke forhindret nye kontrakter. I Uppsala vant Attendo typisk nok anbudskonkurransen takket være en 15 prosent lavere personaltetthet. Og det er dit markedslogikken peker. For til en viss grad kan man gjøre eldreomsorgen mer ”effektiv” med smartere organisasjon og bedre hjelpemidler. Men den typen rasjonalisering som kan gjennomføres i industrien, der maskiner tillater raskere masseproduksjon, er ikke mulig. Personalets menneskelige kontakt med de eldre, deres tid og kompetanse, er selve tjenesten. Men innen masseprodusert pleie i profitthensikt blir det en foretningsfordel om man kan kutte ned tiden det tar å servere et måltid. For de gamle derimot, er det en fundamental forskjell mellom en lunsj med selskap og en mekanisk foring.
Men disse reelle motsetningene er ikke noe Frp forholder seg til i sin argumentasjon for privat eldreomsorg. Da er det i stedet trossetninger som gjelder. ”Vi har tro på å bruke markedet for å gi eldre i Oslo et bedre tilbud”, sier Sylvi Listhaug. Og i Frps handlingsprogram slås det trossikkert fast at ”når sykehjemmene må konkurrere om brukerne, vil dette heve kvaliteten på tilbudet”.
Brukerne befinner seg nærmest per definisjon i en utsatt situasjon og bør i et sivilisert velferdssamfunn ha rett til å forvente seg en god omsorg – ikke en eplekjekk oppfordring til å bli aktive demenspleiekunder. Sykehjemmene konkurrerer i realiteten heller ikke om brukerne, men om anbud fra kommuner, i en situasjon der økonomien presses av at behovene vokser, mens skattene holdes nede eller senkes.
I Attendos årsrapport kan man under overskriften ”politiske risikoer” lese følgende: ”Attendos vekstmuligheter er avhengig av opinionen og politikeres syn på hvordan pleie og omsorg skal bedrives”. Det betyr altså muligheten til å sette sugerøret i de offentlige midlene og forvandle skattekronene til private fortjenester gjennom press på personale og kvalitet. I Attendos tilfelle sluses fortjenestene ironisk nok til skatteparadiset Jersey.
Som flere andre multinasjonelle helsekjeder eies Attendo av et risikokapitalselskap. Det er investorer som setter sine penger i en virksomhet med stort profittpotensial. I alle fall hvis politikere som Siv Jensen og Sylvi Listhaug vinner fram med sin markedsføring av den kontrasivilisatoriske ideen at folks helse og alderdom skal ut på anbud. Som direktøren i et annet multinasjonalt pleiekonsern, Capio, karakteriserte den svenske høyresidens valgseier i 2006: ”Det gir et helt annet businessklima”.
Ali Esbati,
Økonomianalytiker i Manifest Senter for Samfunnsanalyse
Publisert i Dagsavisen 22.08.2009
Vist 662 ganger.