Pierre Bourdieu viste at klasseforskjeller vedvarer gjennom at de ikke sees som maktforhold

AV MAGNE FLEMMEN
Publisert i Klassekampen 21.1.2012

Selv om Pierre Bourdieu (1930-2002) har vært død i ti år, er han sannsynligvis vår tids viktigste sosiolog. Han øver en så sterk innflytelse fremdeles fordi arbeidene hans er så allsidige. Hans mest berømte begreper – kulturell kapital, habitus – er så generelle at de lar seg anvende på mange ulike felt. Samtidig forsket Bourdieu empirisk på svært mange forskjellige områder – alt fra berbersamfunn i Algerie til staten og næringslivet, via klasseskiller i skole og kultur. Derfor er arbeidene hans en rik kilde til ideer og innfallsvikler for forskere.

De siste ti årene av sitt liv ble Bourdieu en svært kjent offentlig intellektuell i Frankrike. Billettene ble fort utsolgt da dokumentaren om ham, «Sosiologi er en kampsport», gikk på kino i Paris. Da filmen ble vist på Blindern for et par år siden ble Samfunnsvitenskapelig fakultets største auditorium fullsatt. Det er bemerkelsesverdig for en film som følger en sosiolog rundt på jobb, konferanser, seminar og møter.

EN SOSIOLOGI OM SKJULT MAKT
Generelt sett handlet Bourdieus sosiologi om maktforhold. I et intervju uttrykker han seg slik: ”Sosiologiens funksjon som vitenskap er å tilby en forståelse av samfunnslivet med utgangspunkt i maktstrukturene. All makt får en del av sin virkning – og ikke den minst viktige delen – fra miserkjennelse av mekanismene makten er basert på” .

Maktforholdene hviler ofte ikke på at der aktivt godtatt av befolkningen: Vel så ofte forblir de uoppdaget og utematisert, og forekommer oss naturlig. Slik miserkjent makt kalte Bourdieu symbolsk vold.

Dette er et nøkkeltema i Bourdieus sosiologi. I de berømte studiene av klasse og kultur ser han på hvordan klasseforholdene blir naturliggjort og usynlige gjennom å framstå som uskyldige forskjeller i smak. I studiene av ulikhet i utdanningssystemet ser han på den uerkjente favoriseringen av kulturell kapital i skolen, som vedlikeholder ulikheter under dekke av å belønne de glupeste.

KULTURELL KAPITAL
Mest kjent er nok Bourdieu for sitt begrep kulturell kapital. Det skulle opprinnelig forklare hvorfor borgerskapets barn klarte seg så mye bedre på skolen enn barna til arbeidere og bønder. Bourdieu mente lærerne forskjellsbehandlet barn fra ulik klassebakgrunn gjennom å premiere deres kulturelle kapital, men uten at det var noe lærerne var seg bevisst.

Borgerbarna hadde med seg den legitime, dominerende kulturen hjemmefra, og snakket og tedde seg deretter. På skolen, som i resten av samfunnet, ble disse kulturelle kompetansene verdsatt og premiert med gode karakterer, på grunn av denne kulturens status. Borgerbarna framstod slik som dannede, intelligente og raffinerte. Tilsvarende ble barna som snakket og tedde seg som bønder og arbeidere oppfattet som vulgære, grove og lite egnet for skolen.

Det bidro til å sementere klasseforholdene: Borgerbarna som var marinert i kulturell kapital hjemmefra ble hedret med gode karakter og sendt til samfunnets kommandoposter, via egnede eliteutdanninger. Arbeiderbarna uten kulturell kapital ble stemplet som skolemessig udugelige og dømt til et liv som ufaglært arbeidskraft.

Dette foregår i et system som foregir seg å premiere evner og innsats. Når skolekarakterer så forstås som et tegn på dette, får klasseskillene et skinn av noe naturgitt og uangripelig, siden det oppstår en sterk forbindelse mellom privilegier og angivelig dugelighet.

Kulturell kapital viser altså til en fortrolighet med samfunnets dominerende og legitime kultur. Dette omtales som en «kapital» fordi det i Bourdieus øyne fungerer som en ressurs som kan settes i spill i samfunnslivet og skaffe dens bærer diverse fordeler.

KLASSE OG SMAK
Kulturell kapital fikk en bredere rolle i og med Distinksjonen, Bourdieus mest kjente bok. Der demonstrerer han at samfunnets klasseskiller ikke bare går hierarkisk etter hvor mye ressurser en har – nesten like viktig er kontrasten mellom økonomisk og kulturell kapital. Bourdieu avdekker dette gjennom en finmasket analyse av smak i film, teater, musikk, mat, tidsskrifter, interiør, politikk osv.

De øvre klassene skilles i fraksjoner etter hva slags type kapital de er rike på. Fraksjonen av overklassen med mest kulturell kapital – professorer, kunstnere o.l. – handler gjerne på loppemarked, kjenner navnet på mange komponister, går på avant garde-festivaler og stemmer til venstre. Fraksjonen med mest økonomisk kapital liker å ha det ryddig hjemme, deltar på auksjoner, står på vannski og stemmer til høyre. I arbeiderklassen liker de bacon, vanlig rødvin, Brigitte Bardot og trekkspillmusikk.

Smaksforskjellene mellom overklassene og arbeiderklassen tolker Bourdieu som et skille mellom en frihetssmak og en nødvendighetssmak. Borgerskapets smak er preget av deres relative sosiale frihet – de har de materielle nødvendighetenes åk på trygg avstand. Dette finner sitt uttrykk i at de i sin smak setter form foran funksjon. Arbeiderklassens nødvendighetssmak, preget av et nærmere bekjentskap med materielle begrensninger, setter omvendt kulturens funksjon foran dens form.

Med sin frihetssmak kan borgerskapet gå for små porsjoner lett mat på store tallerkener, og slik symbolisere sin avstand fra å la måltidet fylle en funksjon. Arbeiderklassen foretrekker derimot velfylte tallerkener med kraftig kost som metter. Arbeiderklassen henger opp bilder som er behagelige å se på eller lyser opp rommet. Overklassen vil at veggpynten skal ha formmessige og «kunstneriske» kvaliter; de henger opp abstrakt kunst der arbeiderne foretrekker et landskap. Proletariatet vil ha dansbar musikk mens borgerskapet gjerne hører på noe atonalt.

Bourdieu mente disse forskjellene ikke bare var et spørsmål om kjøpekraft. Arbeiderne kan gå for funksjonelle, mettende matvarer selv om det distingverte og lette alternativet koster det samme. Smaken er skapt av en langvarig prosess hvor ens sosiale eksistensbetingelser nedfeller seg i ens måte å tenke og å være på. Den ufaglærte arbeiderens nødvendighetssmak er formet av erfaringen med et liv i nødvendighet – han ville ikke gått på avant garde-festival om han plutselig vant i lotto.

SAMFUNNET UNDER HUDEN
For å forklare dette bruker Bourdieu sitt begrep habitus, som betegner sosialt innlærte måter å tenke og handle på. Disse væremåtene er dypt forankret gjennom lange erfaringsprosesser som starter i barndommen. Det arter seg som en form for praktisk, snarere enn bevisst og formulert, kunnskap.

I Distinksjonen betonte Bourdieu at de ulike klassene hadde forskjellige habitus. Det var altså systematiske forskjeller mellom hvordan folk i ulike klasser oppfattet verden, hvordan de tenkte om den og hvordan de handlet i den. Deres måter og tenke og handle på var preget av vidt forskjellige sosiale omgivelser og historier. Borgerskapets barn var vokst opp med den legitime kulturen rundt seg, som en «naturlig» del av omgivelsene. Den borgerlige smak og væremåte kom uanstrengt til uttrykk i alt fra hvilke bøker de foretrakk til de mest subtile miner og manerer. Smaken var nedfelt i deres habitus.

Det var dette småborgerne manglet. De var fylt av «kulturell godvilje» overfor den borgerlige kulturen, men uten habitus’ «naturlige» mestring av den. Derfor falt de gjennom som pretensiøse når de pugget navn på regissører og kunstverk og forsøkte å lære seg reglene som lå under overklassens væremåte. Det er nettopp fordi de fulgte reglene som regler – uten en praktisk og kroppsliggjort mestring av dem – at borgerne formerlig kunne lukte strebersk småborgerlighet på lang avstand.

I habitus speiles vår historie og sosiale efaring i våre mentale strukturer. Vi tilegner oss måter å være i verden på som er tilpasset den. I kontekster som ligner de hvor habitus ble formet, er vi som fisken i vannet: utstyrt med oppfattelses-, tenke- og handlemåter som er på frekvens med omgivelsene. Bourdieu uttrykker det som at de er kroppsliggjort gjennom lange sosiale læringsprosesser; de er ikke bevisste i vanlig forstand.

Dette tatt-for-gitte forholdet til verden er nøkkelen til hvordan urettferdige hierarkier består: Verden, med alle dens dominansforhold, forekommer oss naturlig. Sosiologiens oppgave er å avsløre de vilkårlige privlegiene og hvordan de reproduseres. Makten må røskes ut av den dunkle miserkjennelsen og eksponeres for hva den er. Om vi forstår mekanismene som opprettholder herredømmet, kan vi bli i stand til å endre det.

UTENFOR ELFENBENSTÅRNET
Denne tankegangen motiverte Bourdieus arbeid, ikke minst som offentlig intellektuell. Å virke i offentligheten var ikke et brudd i Bourdieus karriere, men en vending mot nye midler og arenaer. Særlig etter at han talte til støtte for streikende arbeidere i 1995, ble han en sentral person i offentlig debatt i Frankrike. Det følgende er noen eksempler på synspunktene han fremmet:

”Den europeiske konstruksjon består i øyeblikket av en sosial destruksjon,” skrev han. Felles valuta, stram finanspolitikk og avviklinger av velferdstilbud, koblet med et grovt udemokratisk politisk system, gjorde EU til et usosialt prosjekt.

Kampen for et sosialt Europa måtte springe ut av fagbevegelsene. Kampsaker skulle være full sysselsetting, dels gjennom kortere arbeidstid; offentlige tjenester som garanterer likhet og solidaritet og skaper jobber; og et demokratisk, økologisk og sosialt Europa som vender liberalismen ryggen.

Han støttet papirløse flyktninger, og anklaget regjeringen for å «overse den fortvilte situasjonen til tusener av utlendinger som mangler de riktige dokumentene. Disse menneskene kommer fra land som lider under vold og ber om politisk asyl; det er barn og ektefeller av utlendinger som nektes retten til å leve med sine familier».

«Det er på tide å skape en bred bevegelse som samler homoseksuelle og heteroseksuelle i solidaritet med alle organisasjoner som kjemper mot alle former for symbolsk vold og diskriminering, det vil si rasisme etter kjønn, etnisitet eller språk, og klasse eller kultur,” skrev han i et brev som ble lest opp på Lesbian og Gay Pride-markeringen i 1996. Han avslutter:«Vit at jeg er med dere av hele mitt hjerte».

Magne Flemmen
Doktorgradsstipendiat i sosiologi ved Universitetet i Oslo