Et slitent system
Kapitalismen, ja. Dynamisk og innovativ. For uten den kommersielle interessen satt i system: Sovjet på 80-tallet – stygt, fattig og stillestående.
AV: ALI ESBATI
Publisert i Klassekampen 30.11.2011
Så kan man sitte og humre. Eller: Innse at en konkret forståelse av vilkårene under dagens kapitalisme ikke kan erstattes med å stirre på fiaskoene til fortidens kommandoøkonomier.
Jeg leser om den amerikanske Harvard-professoren Clayton Christensen, som har skrevet mye om innovasjon. Noen sosialist er han ikke, snarere kristenkonservativ. Men uroen hans for utarmingen av nyskapningen i amerikansk økonomi er basert på faktiske forhold.
Christensen påpeker at hele sektorer i den amerikanske økonomien holder på å dø ut fordi markedsmodellene fra handelsskolene blir tatt i bruk i bedriftene. Han har blant annet gjennomført en dybdestudie av databedriften Dell. Dell la ut flere og flere deler av produksjonen til underleverandører, blant annet i Taiwan: Produksjon av deler, montering, til slutt også design. Kostnadene kunne dermed presses ned. De tallene finansfolket stirret på, ble bedre. Ved å redusere sitt eget kapitalgrunnlag, basert på for eksempel forskning, ble den prosentvise inntekten på kapitalen enda høyere. Tallnissene ble fornøyd. Problemet er at denne outsourcingen i praksis også drenerte bedriften for opparbeidet teknisk kompetanse. Mot slutten av prosessen er Dell bare et varemerke. Noen av underleverandørene har derimot begynt å utvikle nye, forbedrede modeller.
Man kan mene at dette er vel og bra – hvis man legger bort det nasjonalistiske perspektivet. Teknologi spres. Konkurransen fører verden framover.
Men så enkelt er det ikke. Det finansielle perspektivet har dominert stort sett hele verdensøkonomien. Dopet med billig kreditt har investorer vært på jakt etter nye kick etter oljekrisen. Det har bidratt til en prosess der man har forsert avkastning gjennom oppstykking og outsourcing. Det har gått ut over arbeidsforhold, men også teknisk og industriell innovasjonsevne. Det finansielle perspektivet står ofte i motsetning til spesifikk bransjekunnskap, og til en investeringstakt tilpasset denne kunnskapen. Samme inntektsmål brukes overalt, og det er bare tallet på slutten på regnearket som teller.
På andre områder legges det ned betydelige ressurser i å hindre utviklingen. Det gjelder for eksempel patentlegging innen legemiddelindustrien. Eller enda mer aktuelt: innhold på nettet. Den mektige, kommersielle opphavsrettsindustrien utgjør nå en trussel mot nyvinninger. Den svenske journalisten Kjell Häglund skrev nylig en kunnskapsrik gjennomgang av amerikanske «Stop Online Piracy Act», som er på vei gjennom kongressen. Han har en treffende beskrivelse av loven: «å sprenge i stykker Internett og bygge et tivoli med låste porter på ruinene». Staten går de store kapitalinteressenes ærend. Det kanaliseres en masse ressurser mot markedsføring, merkevarebygging – og juridisk overvåkning av produktene.
Finansialiseringprosessen innebærer også en voksende interesse for velferdsfeltet, der kundeflyten er voksende, og der gevinsten i prinsippet garanteres av det offentlige. Store «risikokapitalister» kjøper seg inn i eldreomsorgen, helsevesenet, skolesystemet. Den «innovasjonen» disse finansfolkene driver frem, handler ikke om å forbedre servicen eller situasjonen for de ansatte – der ligger det ikke noe inntjeningspotensial. Det er snarere det motsatte. Hvordan man kan presse de ansatte hardere gjennom dårlige ansettelsesvilkår og gammelindustriell oppdeling av arbeidet. Hvordan man kan utnytte det juridiske og politiske systemet for å vinne anbud og deretter minimere kostnadene sine. Og ikke minst gjennom metoder for unngå å betale skatt, først og fremst ved å etablere selskapene i såkalte skatteparadiser.
Ved å presse på for at større deler av ressursene flyttes fra det offentlige til det private, settes mulighetene for investeringer i langsiktig innovasjonsevne i fare. Det handler om fri og uavhengig forskning. Men også velfungerende infrastruktur – både den fysiske og den sosiale.
Den reelt eksisterende kapitalismen spiser seg selv innenfra. Det politiske innovasjonsbehovet er med andre ord stort.
Ali Esbati
Økonom i Manifest Analyse
Vist 609 ganger.