Jeg tviler på kvotehandel er veien å gå, markedets evne til å regulere dette drar jeg sterkt i tvil.
Ordet som til stadig kommer opp i klimadebatten er “bærekraftighet” – “bærekraftig utvikling” og spørsmålet må kvotehandelen slik jeg har forstått den i dag fremmer eller hemmer en bærekraftig utvikling.

Dagens tese om markedets evne til å regulere dette selv er et spørsmål – et stort spørsmål der markedets tradisjonelle mål må vurderes.
På hvilke måte tar dagens marked hensyn til bærekraftig utvikling?

Etter min forståelse ser markedet ofte miljø og klimahensyn som økonomiske eksternaliteter – kostnader som elegant overføres til samfunnet – samfunnene og til kloden som helhet.

Det vi trenger er nasjonale og overnasjonale retningslinjer for hvordan markedet kan agere – slik at CO2 utslipp m.m. innregnes som kostnader – kostnader som tilslutt må påføres sluttproduktet.

På den måten tror jeg vi kan internalisere eksternalitetene i vår økonomiske handel – og dette vil være et bedre grep enn kvotehandel som foreslått.
Videre blir det systemet – tror jeg – mye mer rettferdig enn dagens kvotehandel som de rike land – som alltid – tjener på, på bekostning av U-land.

Men det betyr selvfølgelig – at jeg som kunde må finne meg i at regningen blir større – nettopp fordi det er fair trade – for miljøet og klimaet